Geir tygget fort og hardt i seg et smørbrød med geitost, før han skylte det ned med kaffe og satte blikket i henne.
 «Jeg vil gjøre det klinkende klart for deg at jeg ikke vil ha flere slike scener!»
 Louise var ikke overrasket. Hun hadde forventet mer. Da han kom hjem i går kveld etter å ha kjørt Bjørn og Henny Olsen og den vesle datteren deres til sykehuset, hadde han også gjort visse ting klart for henne. Han hadde vært mer opptatt av det han kalte hennes opprørske tillitsbrudd, enn av naboens syke barn.
 Geir hadde gjort sin plikt som en god nabo og kjørt dem til sykehuset, men han kunne ikke gjøre rede for hva som var i veien med Tone Olsen. På Louises spørsmål hadde han bare svart kort at det var noe med hjertet. Det lød illevarslende, syntes Louise. Geir mente åpenbart at det han omtalte som hennes scenario var viktigere.
 «Det skal du få slippe,» sa hun føyelig og gjorde i stand matpakken hans.
 «Sett deg!»
 Da kom det altså mer. Hun skjenket seg en kopp kaffe og tok plass ved den andre bordenden. Kastet et raskt blikk på klokken på veggen og konstaterte at han ikke hadde mer en fem minutter til rådighet. Geir var en pliktoppfyllende mann, som nødig ville komme for sent på arbeidet. Hun trøstet seg med at han umulig kunne få sagt så mye på den tilmålte tiden. Likevel kjente hun uroen i seg som skarpe stikk.
 Louise nippet til kaffen mens hun ventet.
 «Ja?»
 Han ble rød i ansiktet og pekte på munnen der han akkurat hadde dyttet inn et nytt brødstykke. Kjevene beveget seg i rekordfart, og hun kunne se maten på sin ferd der den ble til en kul på halsen, før den forsvant videre.
 «Du får vise omsorg for de barna du har i din varetekt,» sa Geir. «Og slutte å innbille deg at du kan forandre verden.»
 Han klarte å såre henne. Ordene stakk dypt.
 «Jeg gjør det,» sa hun stille.
 «Da er vi enige,» sa Geir og slurpet i seg mer kaffe. «Når det gjelder denne andre skapningen, må jeg be deg om at du aldri nevner ham igjen.»
 Hun stirret stivt ned i bordplaten. Det brant inni henne. Hun kunne tåle at han ydmyket henne, men ikke at han omtalte Stephan på en slik nedrig måte.
 Louise rettet seg opp.
 «Jeg har aldri trodd at jeg kan forandre verden,» sa hun. «Jeg ber bare om å få ha kontakt med samtlige av de barna som jeg har brakt inn i den.»

Til toppen