Svanesang (Heftet)

Serie: Arvesynd 26

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Arvesynd
Serienummer: 26
ISBN/EAN: 9788202421861
Kategori: Romanserier
Omtale Svanesang
 Malis liv tar en ny, dramatisk vending, og hun vet ikke om hun lenger orker å bære arvesyndens åk. Familien og vennene støtter henne og prøver å gi henne livslysten tilbake, men det er vevingen og barnebarna som blir hennes beste støtte i denne tiden. Stadig oftere søker hun ensomheten, hun trenger å være alene og tenke. Johannes er på skole i Orkdal og opplever sitt første møte med kjærligheten. Det skal vise seg å by på flere problemer enn han hadde trodd, og han må søke hjelp hos bestemoren.
 
Johannes nikket stumt og rettet ryggen. – E fekk meg ikkje til å fortæl det her heime, sa han lavt. – Men e orka ikkje bæra på det alæn hell ... – Da var det lurt at du kom hit, sa Mali og strøk ham over kinnet. – E seier ikkje noko vidar. – Tykkjer du e er eit dårleg menneskje, bessmor? – Nei, det tykkjer e ikkje, sa hun og klappet hånden hans. – Men du skal ha respekt for kjærligheta, Johannes. Den er det viktigast i livet.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det ble en minnestund som var Håvard verdig, tenkte Mali. Folk kom sorgtunge og forskrekket til gårds. Det som hadde hendt var like ufattelig for alle.
– E fatter det ikkje, sa Helga med tynn stemme og klemte hendene til Mali. – Det er da ikkje til å forstå.
Etter hvert ble det fullt i stuen. Folk snakket lavmælt med hverandre, men snart ble det stille. Da kremtet Sivert og åpnet minnestunden. Han begynte med å takke alle som var møtt frem. – Det er skjedd ei tragedie her på garden i dag, sa han. – Det er ikkje til å tru for nokon av oss at han Håvard er død. Vi fekk alder noko forvarsel om det. Og det gjord nok ikkje han hell, etter det ho mor seier. Vi er sammen her no for å minnest eit helstøpt, godt menneskje og lyse fred over minnet hass.
Han tidde og bøyde hodet, og de andre gjorde det samme. Så rettet han seg opp, la fiolinen under haken og begynte å spille. Vakre, vare toner fylte rommet og fikk folk til å finne frem lommetørkleet.
Da den siste tonen var dødd ut, leste Nikolai fra Bibelen og sa noen ord, før de sang to salmer sammen. Stunden ble avsluttet med at Sivert spilte igjen.
Mali hadde grudd seg til det øyeblikket da kistelokket skulle på. Da var Håvard borte for godt, tenkte hun. Til nå hadde hun i alle fall kunnet se ham og røre ved ham.
Det gikk en skjelving gjennom henne da Sivert la lokket på plass. Forbi, tenkte hun fortvilet. Det er forbi.
Hun sto med lommetørkleet knyttet til en ball i hånden da karene bar Håvard ut. Stille fulgte hun etter. Hun ble stående på kloppen og se dem runde hushjørnet med kisten. Tennene klapret i munnen på henne og hjertet flakset vilt mot ribbena. Det var over. Håvard skulle aldri mer i hus. Han hadde forlatt gården han elsket. For alltid. En dyp skjelving gikk gjennom henne, og hun lukket øynene og knep nevene hardt sammen. Hvordan skulle hun makte dette?
– Takk, sa hun da de kom tilbake. Hun trykket hånden til Sivert. – Det vart ei slik stund som e gjern villa ha. Har di ringt han Johannes?
– Ja, ho Tordhild gjord det føre vi kom ned her. Han vart aldeles knust, arme guten, han var kjøle glad i bessfar sin. Han kjem no hæm til begravelsen. Han får fri til det.
– Ja, nikket hun.
– Korleis går det med deg, mor?
– Det veit e ikkje, Sivert. Foreløpig er e mest opptatt av at alt skal vara riktig og verdig, slik Håvard fortjent det. Men korleis det skal gå . . . Det veit e ikkje, son, det veit e ikkje. Han var meir enn ein ektemann, han Håvard. Han var den best delen av livet mitt.
Han så alvorlig på henne. – Er det noko e kan gjer?
– Bare vara her, sa hun og klemte hånden hans.
– E får no håp at når Gud smell att ei dør, slik han har gjort i dag, så lyt han åpn opp eit vindu. Ellers klarer e det no ikkje.
– Du er sterk, mor.
– Den styrken har óg ei grense, Sivert. Håvard var ein del av styrken min, ser du. No er han bort.
E står att alæn og føler meg aldeles tom.
– Du er da ikkje alæn. Du har oss.
– Ja, og det er e takksam for. Det vil e allveg vara.
Men det han Håvard var for meg . . . Den plassen kan ingen fylle. Slik er det berre.
Hun sto på kloppen da folk dro. Tok i hånden og takket. Da hun kom inn igjen, frøs hun. Det var som en iskulde hadde satt seg fast mellom skulderbladene hennes og fått henne til å skjelve uten stans.
– Tak ein kopp hæt kaffe, foreslo Ane. Hun var rødkantet i øynene.
– Nei, e trur hell at e går opp no, sa Mali. – E treng til å vara alæn.
Da hun åpnet soveloftsdøren, var det nesten så hun ventet at Håvard var der og ventet på henne.
At det hele hadde vært en drøm, et vondt mareritt. Men rommet var tomt. Ved fotenden lå arbeidsklærne hun hadde tatt av ham før hun stelte ham. På nattbordet lå armbåndsuret hans. Og ringen. Hun tok den sakte opp. Gifteringen hans. Langsomt tok hun av seg sin egen ring og trædde Håvards på ringfingeren. Den var for stor, men når hun satte sin egen utenpå gikk det bra. Skinnet fra stearinlyset fikk ringene til å glitre. Hun husket da hun fikk den ringen, på kaia i Kristiansund. Det var lenge siden. Et menneskeliv, tenkte hun. Hun tok opp klærne til Håvard og la dem over en stol. Ble stående en stund med skjorten hans i hendene. Sakte bøyde hun hodet og la den mot kinnet. Det luktet Håvard. Hun sank sammen på sengen med skjorten presset mot ansiktet. Og så kom tårene.

Til toppen

Andre utgaver

Svanesang
Bokmål Ebok 2010
Svanesang
Bokmål Nedlastbar lydbok 2014
Bøker i serien