Svarttrosten synger (Heftet)

Serie: Rosehagen 57

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 57
ISBN/EAN: 9788202433543
Kategori: Romanserier
Omtale Svarttrosten synger

Jenny er alene i Bergen, mens Julian ordner med salget av firmaet. Datoen for vielsen nærmer seg, men ryktene om barnet frøken Mitford venter, blir kjent av stadig flere. Jenny får enda et anonymt brev, og klarer ikke å gjøre som Julian har bedt henne om: å kaste det ulest. 
Emily må gi Liam et svar på frieriet. Han er hennes beste venn, men er han også noe mer? Det blir stadig vanskeligere for henne å rå med Wilhelm August. Anklagene mot ham er svært alvorlige. Han trenger en far, føler hun. 

Liam åpnet vinduet. ”Jeg har akkurat kokt kaffe!” ropte han. ”Frister det?” 
”Det gjør det!” ropte Emily tilbake og åpnet porten inn til Nannas hus. En svarttrost fløy opp fra et av frukttrærne i det samme, men gjorde ikke mine til å synge. Det var nok for surt og vindfullt, tenkte hun. 

UTDRAG FRA BOKEN:

Mariella spisset ørene. Hun hørte Gerhard komme inn i hallen, og reiste seg. Han var sen denne dagen, uten å ha gitt henne beskjed om forsinkelsen. Han kunne da ha ringt! ”God kveld,” sa hun, og hørte selv noe spisst i tonen.
            ”God kveld. Jeg beklager at jeg er sen. Hvor er avisen?”
            ”Jeg bad piken legge den inn på skrivebordet ditt. Jeg trodde …”
            ”Jeg skal bare undersøke noe.”
            ”Men maten …” protesterte hun.
”Maten?” gjentok han, og virket fjern og uforstående.
”Middagen har vært klar lenge, Gerhard! Den blir ødelagt.”
            ”Bare noen minutter, så spiser vi.”
            Han forsvant, og hun gikk tilbake til peisestuen. Ryggen verket, og det var ubehagelig å stå lenge av gangen.
            Det varte og rakk uten at han kom. Hun burde ringe på en pike og be henne om å hente ham, men det ville han ikke like. Hun sukket, og fortsatte å bla i magasinet. Moren hadde sendt henne noen italienske motemagasiner og noen romaner, slik at hun skulle ha noe å sysle med i denne tiden.
            Omsider hørte hun ham. Skrittene hans var tunge over gulvet i hallen, nesten slepende, slo det henne. Hun reiste seg for å gå inn i spisestuen. Pikene hadde vel også hørt ham komme, og gjort seg klar til å servere.
            Et tungt drønn fikk henne til å fare sammen. Gode Gud! Hadde han falt? Hun hastet ut i hallen, men så ham ikke. I neste øyeblikk hørte hun vognhjul og hestehover mot grusen. Hun gikk bort til vinduet og så vognen kjøre bort fra huset. Hun trodde ikke sine egne øyne. Dro han ut? Nå? Uten et ord til forklaring? Det måtte være en gjest som reiste. En eller annen måtte ha kommet uten at hun hadde hørt det.
            Hun fortsatte gjennom korridoren, mot kontoret. ”Gerhard?”
            Ingen svarte.
            Hun skjøv døren opp. Han var ikke å se. På skrivebordet lå en tom vinflaske, veltet – og et knust glass. Hadde han sittet her alene og drukket en hel flaske vin? Veltet den, og knust glasset? Var det i så fall et uhell, eller hadde han gjort det i raseri? Hun fattet ingenting. Slik hadde han aldri før oppført seg.
            ”Gerhard?” gjentok hun, som om han skulle finnes like i nærheten.
            Den eneste lyden hun hørte, var knitringen fra bålet i peisen. Hun gikk nærmere og så et hjørne av en avis stikke ut fra flammene – før ilden tok fatt også i det og forvandlet papiret til aske. Hun så seg om. Han hadde gått inn hit for å lese dagens avis. Hadde han brent den? Hun så seg om, kikket i papirkurven. Jo, det måtte være dagens avis. Hadde han brent den av sinne? Hun tok seg til hjertet. Han hadde vel ikke gått konkurs? Hva skulle de da gjøre? Det ville være ydmykende om de måtte leve av farens penger. Da mistet hun den friheten hun hadde vunnet ved å gifte seg.
 
”Vil De ha mer kaffe, fru Lindemann?”
            Mariella ristet på hodet. Kaffen gjorde henne kvalm for tiden, gav henne halsbrann.
            Hun ventet til piken var ute av frokoststuen, så sukket hun tungt og stirret ut i regnet. Gerhard hadde ikke kommet hjem denne natten. Han kunne ha vært utsatt for en ulykke, spasert gjennom byens dårlige strøk og blitt slått ned. Han kunne ha fått et illebefinnende og ligge i en seng på hospitalet, ute av stand til å gjøre rede for seg.
Det regnet tett. Før eller siden måtte hun sørge for at politiet ble varslet, men hvor lenge skulle hun vente? Hun knyttet hendene. Hva om hun kontaktet politiet, og han befant seg på kontoret? Han kunne ha overnattet der, etter en fuktig og sen kveld. Det hendte at faren hennes gjorde det – til morens store ergrelse.
En klokke slo. Hun telte slagene. Morgenen var i ferd med å bli til formiddag. Hun kjente seg overmannet av en tung fortvilelse. Alt virket som et ork. Det var urettferdig at hun skulle utsettes for dette, i hennes tilstand! Gerhard burde vise større hensyn. Drikke seg full kunne han gjøre når barnet vel var født.
Det ringte på døren. Mariella fór sammen. Hva slags bud fikk hun nå? Var det politiet?
Hun hørte kvinnestemmer, etterfulgt av forte skritt. ”Frøken Hoff e her, frue,” sa en pike. ”Skal jeg be hon komme inn hit?”
Hun nikket. Hun hadde glemt hele kvinnemennesket. Det var tid for norskundervisning. Skulle hun be henne om å gå hjem igjen, eller snarere sørge for å få hjelp i denne pinlige situasjonen?
”God morgen, fru Lindemann,” kvitret lærerinnen.
”God morgen, frøken Hoff. Kan jeg by Dem på en kopp kaffe?”
”Ja takk. Det er surt ute. Det skal bli godt å få litt varme i kroppen.”
Frøken Hoff satte seg, og piken skjenket kaffe. Ingen av pikene hadde røpet at de hadde lagt merke til at husets herre ikke hadde sovet hjemme denne natten. De utviste stor diskresjon.
En tanke meldte seg på nytt. Det kunne ha stått noe i avisen i går. Noe som hadde fått Gerhard til å drikke seg full. Det kunne være dårlige nyheter i skipsfarten, forlis – hva som helst. Hun smilte mot frøken Hoff. ”Hør, jeg vil gjerne øve meg på å samtale om det som skjer her i byen. La oss snakke om gårsdagens aviser. Stod det noe interessant i dem? Noe usedvanlig?”
Frøken Hoff rynket pannen. Så smilte hun strålende. ”Jeg husker at de skrev om malerinnen. Det var et nydelig fotografi av henne.”
Mariella kjente seg kvalm. ”Hvilken malerinne?”
”Hun som hadde utstilling sammen med Simon Løvlie. Hva er det nå hun heter? Jenny Hofgaard, var det. Faren hennes er også …”
”Hva stod det om henne?” skar Mariella henne av.
”Hun har giftet seg, med en kjent forretningsmann fra Stavanger.”
Mariella så ikke klart. Hun forstod nå, og det gjorde vondt. ”Var bryllupsbildet trykket i avisen?” spurte hun.
Frøken Hoff ristet på hodet. ”Nei, vielsen hadde funnet sted i all hemmelighet, skrev de. Men bildet var aldeles nydelig. Hun er en skjønnhet. Det sier alle.”
Mariella gjorde en avvergende bevegelse med den ene hånden. ”Hva heter han?”
”Han?”
”Mannen hun giftet seg med!” Utålmodigheten dirret i henne.
”Julian van Heiden.”
Mariella nikket. Hun hadde hørt det navnet. Gerhard hadde nevnt det i telefonen den gangen hun hadde lyttet. Det var som om en klo av kaldt jern strammet til om hjertet hennes. I neste øyeblikk flammet et rødglødende hat gjennom henne. Gerhard var ikke ferdig med Jenny! Han hadde lest om vielsen, drukket seg fra sans og samling – og forsvunnet, uten å ta hensyn til henne.

Til toppen

Andre utgaver

Svarttrosten synger
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Bøker i serien