Taus kjærlighet (Heftet)

Serie: Ambrosia 10

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Ambrosia
Serienummer: 10
ISBN/EAN: 9788202479527
Kategori: Romanserier
Omtale Taus kjærlighet

Ambrosia har fått snudd livet på hodet etter at hun kom til Eidsvold. Nå er tiden kommet for å ta avskjed med Hugo og de andre i Tråkka. Endelig kommer den brokete familiehistorien for en dag, og Ambrosia må forsone seg med fortiden før hun kan begynne et nytt liv med sin elskede Jacob.

Knyttet med perlebrosjen og de to frøpakningene lå der, slik hun hadde regnet med. Sammen med det lå det flere sammenrullede ark. «Riv det i filler og kast det i ovnen, Rosi. La de døde begrave sine døde,» utbrøt Hugo heftig og rakte henne papirene, som hun krøllet til en klump og stakk inn i flammene. Helt nederst på bunnen, som det aller siste moren hadde tatt vare på, lå to forseglede brev. «Se på disse du, morbror,» ba hun da en følelse av frykt overmannet henne. «Skynd deg, før Jacob kommer inn igjen, for jeg vil være ferdig med fortiden innen vi starter reisen østover i morgen tidlig.»

Til toppen

Andre utgaver

Taus kjærlighet
Bokmål Ebok 2015
Taus kjærlighet
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Utdrag

«Hun gjorde alt hun kunne for å forhindre at Haldor skulle lide overlast og hån,» hvisket han grepet. «Hun lot ham bli døpt, som kristen, enda hun selv var jøde. Ambrosia, forstår du hva den kvinnen har måttet gjennomgå, for noe som hun var totalt uskyldig i?»
«Ja, jeg forstår også hvorfor du aldri har glemt Asia,» hvisket hun mens tårene rant og rant. «Jeg skulle bare ønske at vi hadde visst dette for mange år siden, så kanskje vi kunne ha berget Haldor fra å ødelegge seg selv. Han var jo ikke jøde, Hugo. Han var kristen nordmann. Hvorfor fortalte ikke far ham dette, i stedet for å knuse ham?»
«Din far likte ikke jøder, Rosi. Og din mor var en slik kvinne som det skriftordet passer på: Jeg tier i min kjærlighet. Men skal du ikke se på det siste brevet der?»
«Gjør det du,» ba hun skjelvende og rakte ham det. For nå klarte hun ikke flere rystelser.
«Til min datter Ambrosia. Skal ikke åpnes før hun har fått barn.»
«Å, da må jeg vente ennå fem måneder, minst,» utbrøt hun skuffet.
Og først da det ble fullstendig stille rundt dem, forsto hun at hun hadde forsnakket seg.
«Hjertelig til lykke, Rosi. Det gleder meg stort,» sa Hugo og slapp brevet for å ta hendene hennes, som han løftet til leppene sine og kysset etter tur. «Nå vender endelig gleden tilbake til Tråkka. Og du har faktisk hatt barn i et år snart, for Justina kommer aldri til å kjenne noen annen mor enn deg. Skal jeg åpne det?»
Ambrosia nikket og stirret på de arbeidsslitte gammelmannshendene mens han skar opp seglet og brettet ut papiret.
Da han la det foran seg og ga seg til å stryke ut de skarpe brettene, kjente hun en kriblende forventning i magen og kunne nesten ikke vente til han bøyde seg og begynte å lese den sirlige skriften.
Nederst på arket var det satt et stempel, så hun forsto at det ikke var en privatperson som hadde skrevet det.
Ved siden av stempelet skimtet hun Etter diktat.
«Les det, da!» maste hun da han ble sittende og lese for seg selv. Mens kinnene hans ble blekere og lengre, jo mer han tok til seg av teksten. «Hugo, hva står det der? Gjelder det mors familie i Danmark, eller …»
Han løftet ansiktet, men lot ikke til å makte å si noe. I stedet flyttet han øynene tilbake til papiret. Og mens han leste igjennom skjønnskriftordene enda en gang, ringte skriftstedet han nettopp hadde nevnt, i ørene hennes.
            For også han tiet kanskje i sin kjærlighet til henne, i stedet for å tilføre henne noe som gjorde vondt.
            Slik hennes egen mor hadde tiet overfor Haldor, for ikke å påføre ham den smerten det var å være jøde.
«Hugo?»
Da rettet han seg opp, og Ambrosia syntes nesten at han måtte ha vokst mens han leste det merkelige skrivet.
Og øynene hans, der i lavlyset fra vinduet? Når så hun sist dette glade, strålende blå blikket i øynene hans?
«Rosi, hvordan ville du like at jeg fridde til Jenny og tok henne til meg som frue her i Tråkka?» spurte han, og da han så at hun var fullstendig i villrede, lo han en myk, lykkelig latter.
«Asia døde av tuberkulose for syv år siden, i Christiania, så jeg er enkemann og fri til å ta meg en ny hustru. Det står her, i dette brevet,» smilte han. Som om det kunne kalles et gledens bud.
«Jeg skal gifte meg med Jenny, men nå må du lese dette selv. Ellers frykter jeg at du kommer til å beskylde meg for å fare med løgn.»
«Er brevet fra Asia, mener du?» spurte hun uforstående. «Så var ikke brevet til meg likevel, men til henne?»
«Hun har fått hjelp av en sakfører til å skrive det ned, men brevet er til deg fra Asia. Fra Ambrosia til Ambrosia. Når du selv har fått barn, og lettere kan forstå hvorfor hun handlet slik hun gjorde. Skriver sakføreren.»
«Asia kjente aldri meg, Hugo, så dette tror jeg er tøv. Les det for meg, med en gang.»
Og så leste mannen som hun hadde lært å elske som en godhjertet, varm morbror, brevet for henne.
Og da han avsluttet den aller siste linjen, kjente hun at det var dette øyeblikket hun hadde ventet på kanskje hele sitt liv. I hvert fall mye lenger enn siden hun smugleste Nathalies dagbok, der hun påsto at de umulig kunne være søsken.
Plutselig drev glemte bilder forbi.
Stemmer.
En kvinne som gråt hjerteskjærende.
Armer som knuget henne inntil en mager kropp.
Og avskjedshilsenen som Haldor skrek til henne fra båtdekket. «Bare vent, Ambrosia. Snart sender de deg ut på havet også. For du er også bare en fosterunge.»

Til toppen

Bøker i serien