Michael Santos har kommet til Mo. Linnea føler en intens lykke, likevel trenger det seg frem en snikende undring over hvor lenge lykken vil vare denne gangen.
Hun er usikker på hva Michaels besøk vil bringe med seg, og hvorfor han har kommet – og hvor godt kjenner hun ham egentlig?

– Michael, mener du alvor? Linnea var nødt til å spørre. 
– Jeg har aldri ment noe mer alvorlig, svarte han fast og holdt blikket hennes. – Jeg sa nettopp at jeg ikke hadde noen plan med reisen hit, men det er ikke helt sant. Det var dette jeg hadde planer om, helt fra starten.

UTDRAG FRA BOKEN:

Linnea satt urørlig. Lappen, der hennes egen adresse sto skrevet, lå på setet ved siden av henne. Hun hadde flyttet blikket fra speilet der de nøttebrune øynene møtte hennes, og satt nå og stirret ut i lyskjeglen fra billyktene, som hun ikke hadde rukket å få slukket før denne nye passasjeren hev seg inn i baksetet.  
Det er ikke mulig, jog tankene gjennom hodet hennes. Det er ikke mulig! Jeg må ha sett syner. Det er ikke ham. Det er en helt annen. En som ligner. Eller … 
Sakte lot hun blikket vandre tilbake til speilet, som om hun ventet å se at det ikke satt noen i baksetet. At alt hadde vært et øyeblikks uforklarlig opplevelse av noe overnaturlig som hun aldri ville forstå. Kanskje en ubevisst ønsketenkning. 
 Men øynene i speilet var der. Og lappen, med hennes adresse, skrevet med en håndskrift hun burde ha kjent igjen med det samme. Den lå der. Dessuten … Passasjeren i baksetet hadde snakket engelsk, og han hadde kjent henne igjen. Han hadde sagt navnet hennes.
 Det tok bare sekunder å la disse tankene rase gjennom hodet, likevel føltes det som en evighet hadde passert før hun hørte mannen i baksetet si, med sin slepne, engelske aksent: 
– Linnea … Darling … Hva har skjedd? Hvorfor sitter du her, bak rattet i en drosje? Hvorfor …?
– Michael … Hun klarte endelig å samle seg såpass at hun kunne snu seg mot ham. Hjertet banket som en løpsk dampmaskin under sjåførjakken. – Herregud, Michael … Du spør meg om hva som har skjedd. Men hva med deg? Hvorfor er du her?
Et par ikke helt edru unggutter kom løpende gjennom regnet mot drosjesentralen. Lykkelige over å se at det sto en ledig bil der, rev den ene av dem opp bakdøren. 
– Kjør oss til Selfors, ropte han og skulle til å sette seg inn da han oppdaget at det allerede satt en mann der. – Å, faen! Han ble stående og holde i den åpne bildøren. – Hvorfor er det ikke flere ledige biler inne?
– Fordi de er opptatt andre steder, svarte Linnea. – Denne er også opptatt. Kan du lukke døren så jeg kan få kjørt? 
Unggutten trakk på skuldrene, så slo han døren igjen med en sint bevegelse. Linnea, som hadde hatt motoren i gang hele tiden, satte bilen i gir og kjørte ut fra parkeringsplassen foran sentralen.
– Jeg må kjøre bort herfra, sa hun, stadig like lamslått. – Når de andre bilene kommer inn … De vil lure på hvorfor jeg står her. Vi kan ikke snakke her.
– Snakke … Michael lente seg frem over seteryggen hennes. – Linnea, du er drosjesjåfør. Pleier ikke du å kjøre passasjerene til den adressen de oppgir?
– Jo, men … Jeg kan ikke, Michael, jeg … Hun kjørte inn i en sidegate og stanset bilen i veikanten. – Jeg klarer ikke å kjøre! Jeg skjelver slik på … på gasspedalen … Jeg er i sjokk! Hun snudde seg mot ham. – Det må du da forstå! fortsatte hun, halvveis mellom gråt og latter. – Jeg kan bare ikke fatte og tro …
Mer fikk hun ikke sagt før han la den ene hånden mot nakken hennes og lente seg frem mot henne, samtidig som han trakk ansiktet hennes mot seg. Leppene hans var varme og myke mot munnen hennes. Litt nølende og forsiktige til å begynne med, før et lengtende begjær våknet hos dem begge, og seteryggen som skilte dem ble et frustrerende hinder som begge helst ville ha revet ned. 
– Linnea … Linnea, my darling … Han mumlet lavt mellom kyssene, så slapp han henne og lente seg tilbake mot seteryggen i baksetet med et tungt og skjelvende sukk. 
Linnea var ikke mindre upåvirket da hun støttet pannen mot rattet og prøvde – nok en gang – å fatte det som skjedde.
Michael var der. I Norge. I Mo i Rana. I hennes drosjebil … eller … i Larsens bil, men hennes arbeidsplass i helgene. Han hadde kysset henne. Hun kunne fremdeles kjenne hvordan kyssene hans brant på leppene.
Når ville hun våkne opp og finne ut at det hele bare var en drøm? En drøm som …
Hun ble avbrutt i de sjokkerte grublingene da hun hørte stemmen hans fra baksetet: – Linnea, jeg ga deg en lapp med en adresse. Har du mye imot å kjøre meg dit?   
– Nei … Jeg … Linnea visste ikke hva hun skulle svare. Hun var på jobb. Larsen forventet at hun skulle kjøre drosjen hans til han selv skulle overta nattevakten et par timer etter midnatt. Hun skulle rapportere inn til ham om alle turene og vise til hvor mye hun hadde kjørt for. Det skulle skrives opp og føres regnskap, hun skulle også ha sin del. 
Da slo en tanke ned i henne. Hun kjørte ikke for pengenes skyld. Hun kunne legge beslag på bilen resten av kvelden, til Larsen skulle overta den, og så selv betale. På den måten trengte hun ikke å gi Larsen noen forklaring. Han ville få sine penger, hun ville få sin del tilbake, og hun kunne rett og slett si at hun hadde fått en langtur som tok hele kvelden. For én ting visste hun sikkert. Hun ville aldri klare å sette av Michael hjemme i Toraneset og så dra ut igjen for å kjøre drosje resten av kvelden, vel vitende om at han ventet der hjemme. Hun ville bli en livsfarlig sjåfør med tankene helt andre steder enn i bilen. 
– Jeg kjører hjem til meg, så kan vi …
– Linnea … Nå lente han seg frem mot forsetet og la hånden på skulderen hennes igjen. Linnea ble seg berøringen svimlende bevisst. – Linnea, Jeg beklager …
– Hva er det å beklage?
– Jeg beklager at jeg har kommet på denne måten. At jeg har gitt deg sjokk. Det var ikke meningen. Jeg … jeg ville bare overraske deg. Jeg ville oppsøke deg hjemme og så … så høre med deg hvilket hotell du anbefaler, og så … så skulle vi ta det derfra og … Jeg kunne ikke drømme om at jeg skulle finne deg bak rattet i den første drosjen jeg praiet. 
– Hotell? sa hun matt.