Jenny og Julians forsøk på å finne ut mer om det som skjedde i Praha, viser seg å innebære fare. Julian er sporløst forsvunnet, og Jenny får beskjed om å forlate hotellet.
Livet tar en ny vending for Emily. Hun og barna skal bo på Egerhøi, mens Gerhard legger ut på en reise. Han påstår at det er Tyskland som er målet, men i virkeligheten har han ganske andre planer.

Gerhard gikk om bord i "Havfruen". Landgangen ble fjernet og fortøyningene løst. Emily hadde blandede følelser. Ekteskapet hadde vært bygget på løgner og fortielser. Nå begynte et nytt kapittel.

UTDRAG FRA BOKEN:
«Det er godt å være hjemme,» sa Gerhard og skjenket vin i to glass.
            Emily tok imot det ene. Hun kunne trenge noe å styrke seg på. Denne gangen måtte hun være ærlig. Alt annet var umulig.
            Han smilte. «Du er like vakker som alltid, Emily, men du trives ikke i dette huset, gjør du vel?»
            Spørsmålet forbauset henne. Det kom for brått. Hun visste ikke hva hun skulle si.
            «Vi kan komme tilbake til den saken,» sa han lett og nippet til vinen. «Du hørte hva som hendte i Stavanger?»
            «Ja. Mor fortalte det. Det må ha vært et fryktelig slag?»
            Han nikket. «For så vidt. Å kalle det et slag, er vel sterkt, men det var en ubehagelig overraskelse.»  Han smilte skjevt. «Jeg burde vite at din søster er i stand til hva som helst.»
            Hva mente han med det? Jenny hadde ikke gjort annet enn å forlove seg, og denne gangen med en mann som måtte ansees som et «godt parti.»
            «Vel, jeg tok det pent. Det betyr riktignok at et felles rederi eid av herr van Heeden og meg ikke er en mulighet, men det er nok til det beste. Jeg har funnet en bedre mulighet. Større og langt mer innbringende.»
            Satt han der og sa at han var glad til? At det ikke var skuffelsen over å møte Jenny i Stavanger, som Julian Borchs forlovede, som hadde fått ham til gjemme seg for alt og alle i mange uker? «Jeg trodde …» begynte hun, men bet seg i leppen og holdt inne, redd for å si noe galt.
            «Nok om det. Jenny er ung og impulsiv. Hun lover mer enn hun kan holde. Det har jeg fått erfare, og det vil unge herr Borch få erfare. Jeg er glad jeg ikke er i hans sko.»
            Emily rettet ryggen. Hun var ikke sikker på om det var sant, men kunne ikke si det rett ut. «Hvor har du vært? Hvorfor gav du ikke livstegn fra deg?»
            «Men det har jeg da forklart? Da jeg kom tilbake til hotellet i Stavanger den kvelden, fikk jeg budskapet om at Max lå for døden. Han er min nærmeste slektning, bortsett fra Konstanse. Jeg reiste i all hast. Jeg tenkte ikke på annet enn å rekke frem før han …»
            «Det gikk bra?»
            «Ja. Legene klarte å redde livet hans.»
            «Hør, Gerhard. Jeg sendte et telegram. Til Augusta.»
            «Hva mener du?»
            «Jeg skrev for å uttrykke min sympati og ønske ham rask bedring.»
            Han beveget seg urolig.
            «Augusta svarte at jeg tok feil. Max var ikke syk.»
            Gerhards ansikt lukket seg. «Det er en misforståelse,» sa han. «Augusta var ikke seg selv. Hun brøt sammen. Doktoren måtte gi henne sterke medisiner. Hun visste nok ikke hva hun skrev.»
            Emily gransket ham. Han løy igjen. Men hva skjulte han? Det føltes som om grunnen var i ferd med å bli borte under henne, som om all trygghet forsvant. Han var blitt en annen. Han hadde da ikke alltid løyet slik?
            «Det gikk bra,» sa han.
            Hun nikket. «Dro du til Roma etterpå?» spurte hun.
            «Roma?»
«Ja?»
Han ristet på hodet. «Jeg var på Weinberg til legene garanterte at Max var over krisen, og Augusta sitt gamle jeg igjen. Da dro jeg rett tilbake hit, via Kristiania. Hvorfor spør du om jeg var i Roma?»
«Jeg fikk et brev fra Liam. Han sa at han hadde sett deg.»
Gerhard rynket pannen, ristet på hodet. «Nå forstår jeg ingenting,» sa han langsomt. «Sett meg?»
Han virket så overbevisende at hun kjente at hun snart trodde på alt han sa.
Han smilte bredt og tok en slurk av vinen. «Antagelig har jeg en dobbeltgjenger. Roma? Jeg skulle gjerne ha vært der igjen. Det er en vakker by.»
Hun svarte ikke, hadde aldri vært der.
«Tilbake til spørsmålet mitt. Jeg spurte deg om du trives med dette livet.» Han slo ut med armene, som for å favne alt som omgav dem.
«Dette livet?» spurte hun, og hørte at stemmen var ustø.