Skandalen er ikke til å unngå da politiet kommer til Jordbæråsen og arresterer Trygve. Ellen er knust, og den eneste som vil hjelpe, er Dina. De andre damene beklager seg frydefullt mens de betrakter den fortvilte naboen. 

«Tenke seg til at det bor en lovbryter blant oss,» sa Kirsti Lange og smekket med tungen.
            «Men det vet vi da ikke for sikkert!» utbrøt Birgit Rødli. «Vi bør vente med å uttale oss til vi har fått rede på hva som har skjedd.»
            «Jeg mener at dette er aldeles åpenbart,» sa Kirsti. 
            «De har nok dessverre rett i det,» sa fru Alvesen. «Men det er ikke verdt at vi blander oss. Slike kriminelle er ikke til å spøke med.»

UTDRAG FRA BOKEN:

«Mener du at vi bare skal sitte her og vente på at hun dør?» Stemmen hennes lød så rasende og bitter at den skremte henne. Henny la hånden over munnen og stanset et nytt hikst.
 «Nei,» sa Bjørn. «Jeg mener at vi skal leve sammen med jenta vår, være tilstede i livet hennes og ikke vise at vi er redde, for da blir Tone også redd.»
 «Hvordan skal vi klare det?»
 Henny så fortvilet på ham. Han la armene rundt henne, og hun krøp inntil ham og hvilte hodet mot brystkassen hans.
 «Jeg vet ikke,» sa han. «Jeg vet bare at vi må være sterke og gi henne alt vi har. La henne få fortsette å glede seg over livet.»
 Hun tenkte over det han sa. De enkle ordene ga mening. Tone visste ikke hva som skulle skje med henne. Hun ville våkne i morgen og rope til hun vekket dem. Hun ville smile glad når hun ble løftet opp. Ligge på stellebordet og studere tærne sine og være tilfreds med å få en tørr bleie. Kreve mat og deretter insistere på lek, krabbe rundt på gulvet, gripe tak i en rangle eller bite litt på tøykaninen. Slik var det livet Tone kjente og likte.
 «Ja,» sa hun. «Det er det vi må gjøre. Ikke la henne merke at vi er redde, men bare dele gleden over livet sammen med henne.»
 De satt tett inntil hverandre. Han strøk hånden over håret hennes. Regnet pisket mot vindusruten. Det var dunkelt i stuen. De hadde ikke tent lys. Det virket naturstridig å tenne lys i juli for to som kom fra Nordland. Like naturstridig som å tenke på at en liten jente på seks måneder aldri skulle få lov til å vokse opp.
 «Jeg ville gitt hva som helst for at Tone kunne bli frisk,» sa Bjørn. «Jeg ville forsaket alt hvis det bare kunnet ha hjulpet henne.»
 Stemmen hans brast. Han famlet etter nye ord, men fant dem ikke og tidde. Henny lente seg tettere inntil ham. Sorgen la seg rundt dem, ikke lenger todelt, men som en stor og felles uhyrlighet som de ikke maktet å gripe tak i. Det eneste de visste var at de måtte gjennom den.
 «Jeg er redd,» hvisket Henny med tynn, sår stemme.
 «Jeg vet det.»
 «Er ikke du?»
 «Jo.»
 De holdt hverandre fast mens de forsøkte å ikke tenke. Det gjorde for vondt å tenke. De prøvde å gi hverandre styrke for å klare å komme gjennom alle dagene som fra nå av ville være en nedtelling mot det uunngåelige. Det fantes ingen trøst, ingen ord som kunne lindre. De visste ikke når, men de visste at det ville skje. De skulle miste det mest dyrebare de hadde. Den vesle jenta deres skulle ikke få leve. Henny og Bjørn maktet å skille mellom sinne og sorg. Gråten deres var lydløs, kroppene skaket og skalv, før de brått avbrøt den og reiste seg samtidig og gikk mot soveværelset.
 De bøyde seg over det sovende barnet, tok inn duftene av henne og beundret de røde kinnene, de små leppene og det mørke håret som krøllet seg mykt rundt det vakre barneansiktet. Hun var så velskapt, så aldeles perfekt, at det var umulig å tro at hun var syk. Tone sov fredfullt. Hun lå på ryggen med armene utstrakt og pustet rolig, trygg på at når hun våknet ville foreldrene være der for henne. Hun visste ikke at det var hun som skulle forlate dem.