​Da Silja minner Aron på at Ingar har tatt seg til rette i hulen, blir han unnvikende og sier at Ingar ikke lenger er en trussel. Verken mot ham eller henne. Hun blir redd, men Aron nekter å si hvor Ingar er. Hun blir enda mer engstelig når hun ser blod i mosen utenfor hulen. Etter et besøk i Kårestua møter Silja Engebreth i skogkanten. Han er uvanlig entusiastisk – for elgen han så var en hvit trollelg.

Engebreth snudde seg sakte mot henne. Han så ut som om han nettopp hadde fått en religiøs åpenbaring. Han åpnet munnen og så ut til å ville si noe, men så gjallet det gjennom skogen. To ganger, rett etter hverandre, og det isnet i henne. Geværskudd, og det like i nærheten.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det var dørgende stille inne i hulen, så stille at hun hørte sin egen pust. Og da hun stirret inn i de skjeve, rare øynene til skogmannen, steg pulsen ytterligere. Men det var ikke fordi hun ble redd.
«Aron?» hvisket hun, men med det samme blikkene deres møttes, trakk han hånden til seg og vek tilbake, inn i skyggen i den mørkeste kroken i hulen. Han satt på huk iført de samme skinnklærne som hun før hadde sett ham i. Det eneste som var nytt, var en vest som så ut til å være laget av hare eller kaninskinn.
Hun reiste seg halvt opp og følte seg ennå fortumlet og ør. Hodeverken hamret, men hun var lettet over at det ikke var Ingar som var her. Hun kikket seg undrende omkring, for sikkerhets skyld, men det var ingen andre i hulen. Hun var alene med Aron.
  Han satt med bøyd hode og ansiktet vendt mot steinveggen. Det var som om han ville skjule sin egen heslighet.
 «Ingar … hvor er Ingar? Han var her … han …»
 «Hva gjør Silja her?» avbrøt han med dyp stemme uten å se på henne.
Hun blunket mot ham og satte seg ordentlig opp. Det knitret i silkekjolen, og den kjentes klam mot huden etter at hun hadde ligget under det store, varme elgskinnet.
 «Jeg gikk hit med en matkurv til deg. Jeg trodde det var du som var her inne, men det var Ingar. Hvor er han?»
Aron stirret på henne, granskende og samtidig nysgjerrig. «Ingar … gjorde han Silja vondt?»
«Han holdt meg fanget her. Han ville ikke slippe meg ut. Er det fremdeles kveld, eller har det blitt morgen?» Hun myste mot huleåpningen og registrerte et svakt lys. Det kunne ikke være svarte natten, i hvert fall. Da ville de ikke ha sett hverandre inne i hulen. Men så oppdaget hun at det brant et bål inne i kroken. Det måtte ha brent en stund, for det lyste rødglødende.
Aron så rart på henne. «Det er sen kveld. Solen har gått ned.»
Hun ble straks bekymret på vegne av dem der hjemme. Hadde noen begynt å lete etter henne? Hun tenkte på hvor rasende faren ville bli nå. Hun skulle aldri ha gjennomført dette idiotiske påfunnet. Og nå hadde maten hun hadde brakt med seg, gått til spille. Ingar hadde tatt alt. Det eneste som lå igjen, var noen brødsmuler og en gnagd skalk borte ved utgangen.
 «Jeg må ha slått hodet. Jeg husker at jeg snublet bakover, og så ble alt svart. Jeg besvimte, tror jeg.» Hun tok seg til håret og kjente noe stivt, størknet mellom fingrene. Det kjentes sårt og ømt, hun måtte ha fått et sår.
 «Det sluttet å blø. Jeg hadde ingen groblad.» Aron nikket mot håret hennes.
 «Jeg har i hvert fall hundre tømmermenn i hodet. Det kjennes slik ut.» Hun skar en grimase og ynket seg svakt.
Aron reiste seg, og høy som han var, måtte han bøye hodet under steintaket. Så gikk han ut, taust og lydløst. Hun undret seg over at den store mannen kunne bevege seg så smidig, lett og stille, men det var kanskje på grunn av de myke skinnskoene, som sikkert var gode å ha når han ferdedes i skogen på jakt.
Hun brettet det store elgskinnet til side og satte seg opp med beina innunder seg mens hun strakte hals mot huleåpningen. Skulle hun våge seg etter?
Så falt skyggen hans inn i hulegangen, og han kom inn, bærende på en trekopp. Han rakte den frem mot henne.
 «Silja kan drikke dette. Det vil få dem bort. Tømmermennene.»
Hun tok imot og gløttet ned i koppen. Deretter luktet hun på innholdet. Det så ut som lysebrunt avkok fra te, men luktet furunål og kvae. «Hva er dette?»
 «Avkok fra bjørkenever og kvae. Det er ikke farlig. Aron forgifter ikke.»
Hun gløttet opp og rynket pannen. «Hvorfor skulle du forgifte meg?»
Det kom ikke noe svar. Han satte seg på et skinn i den mørkeste kroken av hulen. Det var som om han foretrakk å sitte i skyggen, der ansiktet hans var mindre synlig.
 Hun tok en prøvende slurk og skar en grimase på nytt. Det smakte ikke godt.
 «Og dette hjelper mot hodeverk?» Hun tok en motvillig slurk til og tvang den nedover strupen.
Han kastet et kort blikk på henne og var alvorlig. «Silja bør holde seg unna brennevin.»
Silja holdt på å få neste slurk i vrangstrupen. «Brennevin? Tror du at jeg drakk brennevin? At det er derfor jeg har hodeverk?»
Det lød et klirr mot steingulvet da Aron plukket opp den tomme brennevinsflasken. Han løftet den opp som et synlig bevis på elendigheten.
 «Det var Ingar som drakk. Jeg drikker da ikke brennevin.» Hun var fornærmet. «Jeg husker bare at jeg snublet i kleskisten og falt bakover. Var Ingar her da du kom, Aron? Gjorde han noe … hadde han …» Hun klarte ikke å si det rett ut. Aron var tross alt mann. Burde hun ikke ha kjent noe hvis Ingar hadde tatt henne med vold? Hun hadde undertøyet på seg. Ingenting var revet av. Og ville hun ikke ha våknet om så hadde skjedd?
 «Hvorfor har Silja på seg den kjolen?» Stemmen lød som om han var sint, samtidig som blikket hans var undrende.
Hun så nedover det glatte, fiolette silkestoffet og følte seg flau.
 «Det var Ingar som tvang meg til å ta den på. Han ville se meg i fin kjole og danse. Hvis jeg gjorde som han sa, skulle han slippe meg ut herfra. Han drakk brennevin, og jeg var dum nok til å tro på ham.»
Aron satt i lyset fra det knitrende bålet og spikket barken av en kvist med den store morakniven. Han gjorde det med langsomme bevegelser, som om han hadde all verdens tid.
 «Jeg skal ta den av,» mumlet hun og reiste seg ustøtt. «Jeg bør komme meg hjem før de sender ut manngard.» Så gikk det en isende, kald støkk gjennom henne. Det var noe som manglet. Hun hadde ikke lenger det gule silkesjalet om skuldrene. Hun så seg panisk rundt, men det lå ikke på steingulvet heller. Hun løp bort til kisten, åpnet lokket og rotet rundt, men det lå ikke der.
 «Sjalet. Hvor er det gule sjalet til Ingeborg?» Hun vendte seg mot Aron, men han så uforstående tilbake.