​Hjørdis og Dagny er blitt venner og har fått lov å arbeide utenfor kvinnefengselet. Men Hjørdis er desperat etter å få treffe Jürgen, og prøver å overtale Dagny til å rømme.
Helge står foran rettssaken der han anklages for å være landssviker. Han er irritabel og nervøs, og det smitter over på Kristin, som også skal vitne. Samtidig begynner hun å innse hva hun virkelig føler for Ivar. Midt oppi det hele kommer det en fremmed til gårds …

Kvinnen tok fram et lommetørkle, spyttet på det og ga seg til å gni den vesle gutten rundt munnen. Så børstet hun av klærne hans og tok tak i hånden hans.
 Guttens øyne var rettet mot dem hele tiden. Kvinnen sa noe til ham. Han var taus, som om han ikke forsto. Kristin ble slått av hvor liten han var. Hvis det ikke hadde vært for klærne han var dresset opp i, ville han ha sett ut som en toåring.

UTDRAG FRA BOKEN:
Det var kø utenfor hotellet. Kristin dro i Ivars arm for å få ham til å stanse. ”La oss vente til alle har gått inn.”
”Det er ikke du som er tiltalt, Kristin.”
Hun forsøkte å smile. ”Men jeg føler det slik.”
Ivar strakte hals. ”Jeg tror Johan og Olga er langt framme. Der ser jeg Olav også.”
Egil rakte fram hånden. ”Jeg går og stiller meg i køen, og så kan jeg ta av plass til Ivar. Han kan vente her sammen med deg. Lykke til, Kristin.”
”Takk.” Hun gjengjeldte håndtrykket hans.
Da hun ble alene med Ivar, trakk hun ham enda lenger vekk. ”Er det spisesalen de har omgjort til rettssal?”
”Jeg antar det.” Han var like stiv som henne, kjente hun.
Omsider hadde alle sluppet innenfor dørene. Hun var vitne, så hun måtte sitte på gangen til hun ble innkalt, slik som under rettssaken mot tante Olga. Det sto bare to stoler der. Hun valgte den ene og la hodet mot veggen bak seg. Hvis ikke denne kvalmen ble borte, ville vitnemålet fortone seg som tortur. Hun kunne komme til å besvime, kjente hun. Lukten fra teppegulvene gjorde ikke saken noe bedre. Dessuten kom det flere folk enn hun hadde ventet.
Hun lukket øynene og prøvde å tenke på noe hyggelig. Det lyktes ikke, så hun reiste seg og travet fram og tilbake i gangen. Hun hadde sørgekjolen på fortsatt. Den passet til dette formålet også, men hun likte ikke at den var så trang i halsen. Hun åpnet en knapp. I det samme kom en serveringsdame mot henne med et brett i hånden. Kristin hadde aldri sett henne tidligere. Hun måtte være fra en annen bygd, tenkte hun.
Serveringsdamen stanset. ”Jeg har fått beskjed om å tilby Dem noe å drikke.”
Kristin så på glassene. To av dem var fylt med brus, ett med saft og ett med vann. ”Jeg tar gjerne litt vann.”
”Vær så god.” Serveringsdamen holdt fram brettet.
Vannet var lunkent. Kristin nippet til det, mens hun betraktet serveringsdamen som forsvant inn en sidedør. Da hun kom ut igjen, mumlet hun at det var pause i forhandlingene. Kristin prøvde å huske hvilken av dørene som ledet ned i kjelleren. Her skulle hun i alle fall ikke sitte når folk strømmet ut i gangen. Hun fant den rette døren og gjemte seg bak den. Kun to advokater og rettsbetjenten stilte seg i gangen og røkte pipe. Folk måtte være redde for at andre skulle ta plassene deres dersom de forlot dem.
Det ble avholdt enda en pause før hun ble hentet. Rettsbetjenten åpnet dobbeltdørene på vid gap, som om hun skulle ha vært en kongelig som ankom et selskap. Folk hadde reist seg. Hun gjettet at det var omkring femti kvinner og menn i salen. Det var stille som i en begravelse. Hun skulle sitte på en stol bak et lite bord, med ansiktet vendt mot dommeren. Rettsbetjenten trakk ut stolen for henne. Hun nikket til Helge og kastet et raskt blikk på faren og Olav før hun tok plass.
Da hun var ferdig med å gi sine personalia, fikk advokat Syvertsen ordet. Hun svarte klart og tydelig på alle spørsmålene, slik de hadde øvd på kvelden før.
En mann som satt ved siden av dommeren, rotet i noen papirer han hadde foran seg. ”Var De medlem av Nasjonal Samling under krigen, frue?”
”Nei. Aldri,” svarte hun.
”Deres mann var medlem av både NS og hirden, hvis jeg har forstått riktig?”
Hun hørte stillheten i salen og kjente blikkene som små bitt i nakken. ”Ja.”
”Hvorfor ble De hos ham?”
”Man forlater ikke sin mann så lett.”
”Selv da han meldte seg til fronttjeneste, forble De gift med ham.”
Hun ventet på et spørsmål som ikke kom. På nytt rotet han i papirene sine. Hun benyttet anledningen til å se bort på Helge. Han satt med hodet bøyd. Han skulle i vitneboksen etter henne, visste hun.
”Kan retten få Deres oppmerksomhet, fru Bjørnstad?”
”Selvfølgelig. Jeg bare ventet på at De skulle bli ferdig med å rote i papirene Deres.”
Det ble uro i salen.
Utspørreren foldet hendene og stirret på henne. ”Det er visst dem som mener å ha tungtveiende grunner til å tro at De er en tyskertøs.”
Hun sendte en takknemlig tanke til Syvertsen. Hvis han ikke hadde forberedt henne på at noe slikt kunne komme, ville hun ha fått sjokk.
Det lød kraftig mumling i salen bak henne.
Herr Syvertsen reiste seg. ”Kan jeg få minne om retten om at fru Bjørnstad er et vitne, og ikke en tiltalt?”
Kristin så på dommeren, en eldre mann med skarpt blikk. ”Jeg tillater dette spørsmålet. Sett Dem, herr Syvertsen.”
Kristin kjente fiendtligheten i rommet. Ivar hadde rett; Helge burde ikke ha valgt herr Syvertsen som sakfører. Det var tydelig at de kjente til hans befatning med nazistene, og behandlet ham deretter.
Utspørreren hadde ikke tatt blikket vekk fra henne. Hun svelget. ”Var det et spørsmål?”
”Egentlig ikke. Alle kan se hva De er. Hvorfor kommer De hit uten å skjule det faktum?”
Hun skjønte at han siktet til at hun ikke gjemte det kortklipte håret under et skaut. ”Fordi jeg er blitt urettmessig behandlet. Det var en misforståelse som gjorde at jeg ble klippet. De kan spørre han som gjorde det, han sitter her i salen.”
Hun hørte at faren slapp ut pusten. Raspingen i lungene hans var ikke til å ta feil av. Noen reiste seg og stormet ut. Hun våget ikke å snu seg for å se hvem det var. Det ble stille etter at døren smalt igjen.
”Nu vel. Vi skal ikke gå i detaljer om dette. Vi har fått høre fra Deres egen munn hvordan to tyske offiserer flyttet inn på Bjørnstad med herr Bjørnstads velsignelse, og hvordan de og andre nazister ble traktert på alle måter. Var Bjørnstad det man kan kalle et nazireir, etter Deres oppfatning?”
”Jeg vet ikke hva et nazireir er.”
Folk i salen humret. Helges øyne var mørke, så hun. Utspørreren lente seg tilbake, åpenbart stolt av at han hadde fått salens gehør. ”Hva var Deres rolle i dette … nazireiret?”
Dette hadde hun tenkt over. Hun kunne røpe noe av det hun hadde bidratt med i den første tiden av krigen, uten å avsløre XU, den topphemmelige spionorganisasjonen som Jan og hun hadde arbeidet for. ”Jeg serverte. Samtidig forsøkte jeg å få tak i opplysninger til min bror, som var grenselos. Ved en anledning fant jeg en plan over vakthold ved grensen.”
”Og dette ga De videre til Deres bror?”
”Nei, til Ivar Vårli. Han formidlet opplysningene for meg.”
”Imponerende. Når bestemte De Dem for å gå over på nazistenes side?”
”Jeg gjorde aldri det. Da mitt eldste barn ble født, tok jeg avgjørelsen om å bli hos min mann fordi barnet trengte sin far.” Hun grep etter vannglasset som sto foran henne. Det skulle hun aldri ha gjort. Hånden hennes skalv så kraftig at vannet skvulpet over. Hun ga opp å føre glasset til munnen.
”Jeg ser at disse avsløringene er en påkjenning for Dem, så jeg skal forsøke å være kort. Vi har altså hørt om hvordan Jan Bjørnstad skodde seg på tyskerne, og at han var med i hirden. Kan De forklare retten hvorfor De ble værende på Bjørnstad etter at Deres mann døde?”
”Min sønn er odelsgutt. Jeg har ingen rett til å frarøve ham arven etter hans far.” Brått kjente hun seg trygg igjen.
”De må være klar over at det lett kan oppfattes som at De er nazist, fru Bjørnstad!”
Det skrapte i en stol bak henne. ”Nå er det nok! Hvordan våger De å trakassere min datter på den måten?!”