Det var helt stille i det lille rommet. De tre mennene sto ved siden av hverandre, alle med blikket festet på sengen foran dem. Den var dekket av et strielaken, og en pute lå ved hodeenden. Dette så de, men det var likevel det andre synet som tok det meste av oppmerksomheten deres.
 Bjørn Anders så fort bort på faren. Aldri hadde han sett ham så sjokkert. Lensmannen måtte opp til pannen med lommetørkleet. Han mumlet noe for seg selv, også han synlig opprørt.
 – De blir visst nødt til å avhøre piken på nytt, sa Edvard til lensmannen. – Og Kolgrim Kneika ser ut til å ha mer å svare for enn de udådene piken allerede har fortalt om. Dette her … Han trakk pusten dypt. – Dette er levningene etter et menneske.
 Bjørn Anders klarte ikke la være å se bort på sengen igjen da faren uttalte de siste ordene. Han hadde sett døde mennesker tidligere, på likvaker, men aldri et skjelett slik som det som nå lå foran ham. Hvem kunne det være? Hadde Marias far drept noen? Men hvorfor hadde han ikke gravlagt personen, i stedet for å la vedkommende bli liggende i sengen? Han forsto det ikke.
 Kunne det ha noe med det overnaturlige å gjøre? Han hadde hørt Victoria fortelle om mennesker som pleiet kontakt med mørke makter, men han hadde ikke trodd at det fantes slike her i egnen. Var Kolgrim Kneika en slik? Var det en av årsakene til at han hadde holdt sin egen datter innesperret i alle år?
 – Jeg skal be en av mennene holde vakt her, sa lensmannen, – inntil vi får flyttet … det. Jeg må også understreke viktigheten av at vi ikke taler om dette til noen. Om folk får vite …
 – Det er nok det beste, sa Edvard. – Vi bør holde dette for oss selv. Ikke sant, Bjørn Anders?
 Bjørn Anders nikket og kjente grøssene krype nedover ryggen. Han kunne ikke tenke seg å fortelle om dette til noen. Tankene hans gikk til Maria, og hva den unge jenta hadde vært utsatt for i alle disse årene, innesperret i denne lille hytta?
 Kolgrim Kneika var plassert på en hest, og en av mennene hadde bundet hendene hans. Da lensmannen kom ut i følge med Bjørn Anders og Edvard, hevet han røsten for første gang.
– Jeg har ikke gjort noe! sa han med matt, men hard røst. – Kan lensmannen berette for meg hva som er årsaken til alt dette?
 – De skal tidsnok få vite det, sa lensmannen.
Bjørn Anders lot seg imponere over roen i lensmannens røst.
 – Jeg vil vite det nå, sa Kneika.
Bjørn Anders kunne ane et snev av usikkerhet hos ham. Forsto han at dette hadde noe med Maria å gjøre?
 – De er en ond mann! utbrøt Bjørn Anders. Han tenkte seg ikke om før ordene var ytret. – De fortjener å sitte innesperret resten av livet for det De har gjort, fortsatte han.
 – Dette er ikke tid og sted for slikt, Bjørn Anders.
Faren så på ham, men selv om han var irettesettende, var han ikke sint, hørte Bjørn Anders.
 – Men det er sant, sa Bjørn Anders og så på faren. – Han fortjener å havne i et mørkt hull!
 – Hva er det Maria har sagt?
Kolgrim Kneikas røst lød usikker, syntes Bjørn Anders, og det fikk ham til å føle seg litt bedre. Mannen burde sitte der og engste seg, det hadde han godt av.
 – Dette snakker vi ikke om nå, sa lensmannen bestemt, og satte blikket i Bjørn Anders. Bjørn Anders trakk på skuldrene, men nevene var hardt knyttet. Det var sjelden han kjente trang til å slå noen. I oppveksten hadde han gjort sitt beste for å unngå nevekamper og slåssing. Embrek hadde ertet ham for det, han mente at storebroren var for snill, og at en mann måtte kunne slå fra seg. Bjørn Anders hadde aldri latt det gå innpå seg. Han lot seg sjelden hisse opp, det hadde ingen hensikt. Men denne gangen …
 Han bet seg i leppen og skulte mot Kolgrim Kneika. Bildet av de fryktsomme øynene til Maria flimret gjennom hodet hans igjen.
 – De får som fortjent, spyttet han mot mannen på hesten. – Lensmannen kommer til å sørge for det.

Til toppen