Anna Katarina nærmet seg leiligheten til Friedrich. Hun var nervøs. Hvordan ville han ta det? Bli forskrekket på hennes vegne, eller glad fordi han skulle bli far? Hun håpet så inderlig det siste.
I går hadde hun vært hos legen og fått det bekreftet. Da han spurte hvem som var far til barnet, hadde hun svart «en gammel barndomsvenn». Han hadde slått seg til ro med det.
Verre ble det med familien hennes. Få barn med en tysk offiser? Innerst inne forsto hun hvilken forargelse det ville vekke, men hun var ingen tyskertøs. Hun hadde elsket Friedrich i flere år, lenge før de visste om Hitler. Kjærligheten spurte ikke etter nasjonalitet eller politisk standpunkt, hun hadde aldri vært interessert i politikk og kunne ikke forstå at det var så stor forskjell på tyskere og nordmenn hvis man så bort fra de som hadde latt seg påvirke av nazismen.
Natt og dag hadde tankene spunnet. Hvis moren og faren ikke ville ha noe mer med henne å gjøre, kunne hun flytte sammen med Friedrich. Det var god plass i leiligheten hans, og han ville sikkert foreslå at de giftet seg så fort som mulig. Hvis familien hans fremdeles mislikte tanken på å få henne som svigerdatter, kunne hun og Friedrich klare seg uten dem også. Friedrich tjente godt, de var verken avhengige av hans eller hennes foreldre.
Når mødre og fedre kunne være så dumme at de satte anseelse og politikk foran kjærligheten til sine egne barn, var det verst for dem selv. Når de ble gamle og trengte hjelp, kunne de sitte der og angre.
Det hjalp på nervøsiteten å bli sint. Moren hadde vært helt umulig i det siste, hadde mast og forlangt å få vite hvem som var far til barnet og hadde til og med foreslått at Anna Katarina skulle dra på besøk til tante Elise og snakke med henne. Som om tante Elise ville godta å få Friedrich inn i familien! Hun var like kongetro og antinazist hun som resten av slekta, og ville bli like forskrekket som moren. Nei, dette måtte hun holde for seg selv til Friedrich fant en løsning på de praktiske problemene.
Hun våget ikke å fortelle det til Halfdan heller, enda han hadde vært god å ha helt siden hun dro fra Berlin. Han var nok ikke av de mest tyskervennlige, men hun trodde ikke at han motarbeidet dem heller. Problemet var at han hadde venner som var nazifiendtlige, og da var det ikke godt å vite hvordan de ville ta det.
Søren ta denne dumme krigen! Hvorfor kunne ikke alle være venner og Hitler la Norge og de allierte være i fred? Han var maktsyk, stormannsgal og ærgjerrig, men å tro at han skulle greie å kjempe til seg alle landene i Europa, var sykt. Han måtte da forstå at de hadde bomber, våpen, krigsfartøy og fly i andre land også. Innerst inne hadde hun aldri kunnet forstå verken Friedrich eller faren hans på det punktet. Det virket nesten som om de forgudet «der Führer» uten å tenke en eneste selvstendig tanke.
Hun gikk langsomt oppover alle trappene. Kvalmen hadde begynt å gi seg, brystene hadde begynt å vokse og hun syntes å ane en ørliten kul på magen. Et øyeblikk fòr en sitrende glede gjennom henne. Hun skulle bli mor til Friedrichs barn, fantes det en større lykke? Når bare de hadde lagt alle disse vanskelighetene bak seg, skulle hun begynne å glede seg, strikke små søte plagg, sy bleier og alt slikt som nyfødte trengte. Hun så seg selv stå med et lite nurk i armene mens Friedrich sto stolt ved siden av og gløttet ned på den lille.
Endelig var hun oppe og banket på. Det varte ikke lenge før hun hørte skritt innenfor.
«Anna Katarina?» Han så forbauset ut, de hadde ikke avtalt å møtes før etter kontortid på fredag.
Hun smilte, men kjente samtidig en gryende uro. Han var så alvorlig, var han ikke glad for å se henne? Kanskje han skulle i et eller annet oppdrag og at det passet dårlig. Hun pleide aldri å komme uanmeldt.
«Unnskyld,» sa hun lavt, «men det er noe jeg må fortelle deg.»
«Jeg håper det er noe hyggelig.» Måten han sa det på fikk henne til å tro at han fryktet det motsatte. «Du kan komme inn et lite øyeblikk, men jeg må gå om et kvarter.»
Hun kjente skuffelsen svi. En slik nyhet krevde tid. Kanskje hun heller burde komme igjen en annen dag?
«Jeg hadde forresten tenkt å snakke med deg om noe en dag,» fortsatte han, «men det har alltid passet så dårlig.»
Hadde han tenkt å fri? Foreslå at de blåste i familiene sine og endelig slo seg sammen for godt?
«Si det først, du, så kan jeg fortelle deg min nyhet etterpå,» sa hun spent.
Han ble stående midt på gulvet uten å hjelpe henne av med kåpen. Selv om hun måtte gå om et kvarter, kunne de vel sette seg ned på sofaen den lille stunden de hadde sammen?
Han vred på seg, så en annen vei og lette etter ordene. «Dette kan ikke fortsette, Anna Katarina. Du vet selv at mor og far har vært imot forholdet vårt og at far var så dominerende at jeg var nødt til å danse etter hans pipe, som det heter.»
Anna Katarina stirret forferdet på ham. «Friedrich, jeg skal ha barn!» Det var ikke slik hun hadde tenkt å si det, men da hun forsto hvilken vei det bar, var hun bare nødt.
Han sendte henne et forferdet blikk, før uttrykket gradvis forandret seg og ble hardt og fiendtlig. Han ventet noen sekunder, før han snudde seg halvveis bort og fortsatte: «Jeg beklager, men jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg giftet meg før jeg forlot Berlin, og min hustru venter vår førstefødte.»
Veggene kom imot henne, hun svaiet og måtte støtte seg til kommoden. «Giftet deg? Det er ikke sant?» klarte hun så vidt å hviske frem.
Blikket hans var fortsatt rettet en annen vei, og han hevet hodet en anelse. «Dette må du ha vært forberedt på, Anna Katarina. Du visste hvordan far er og at han ønsket en annen svigerdatter. Du trodde vel ikke at han hadde forandret mening?»
«Men du har jo ... Du sa ...» Tankene stanset opp i hodet hennes, hun greide ikke å samle dem. Vaklende beveget hun seg mot døren.
«Sørg for å bli kvitt det, Anna Katarina. Det blir bare problemer for deg å få barn med en tysker,» var det siste hun hørte ham si.

Til toppen