Usynlig fiende (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202410995
Kategori: Romanserier
Omtale Usynlig fiende
Fra himmelen regner det blod på julenatten, og folk er redde. Ingen vil hjelpe en kvinne med fødselen en slik natt. Barnet kommer, men Karen Malene vil ikke vite av det. Lucie finner en løsning, men hun selv og venninnen risikerer streng straff. Myndighetene gjør undersøkelser, og Lucie er en av dem som må gjennom den ydmykende melkeprøven.
 
“Hva er vi mistenkt for?” brast det ut av ruffersken.
“Det er funnet et etterlatt barn. Vi leter etter en kvinne som nylig har født,” opplyste politimesteren. “Dere skal være glade for at vi ikke tar dette i full offentlighet.”
Ingen av jentene sa noe. Det var ille nok å stå foran de tre mennene, om de ikke også skulle ha stått ute med bar overkropp – til spott og spe.

UTDRAG FRA BOKEN:
Lucie sto alene med den lille bylten i armene ved det som ellers var byens travleste veifar. Nå lå veien tom og øde, fuktig etter den forrige nattens illevarslende tegn på at synden var så stor at Herren ville sende sin straff over dem som bodde her. Sognebarna i kirken ba nok inderlig om miskunn og nåde denne kvelden etter blodregnet, og innsamlingskurvene ble sikkert fulle. Det var først i morgen, på andre juledag, at det skulle predikes i høymessen om omsorg for de fattige, og at folk måtte lære å gjøre godt mot dem etter Sankt Stefanus’ eksempel. Et av de beste offer man kunne gjøre, var å gi til de fattige. Lucie håpet bare at fellesbønnen i disse tre hellige dager var nok til å få Gud til å spare dem alle for vreden Han hadde varslet med blodregnet.
Blodregn. Misfødsel. I det samme gikk det opp for henne at den gamle konens spådom ikke hadde gått i oppfyllelse. Karen Malene hadde født et levende, velskapt barn! Var det de gode kreftene som hadde avverget det? Holdt Herren likevel sin hånd over den arme Karen Malene, som hadde hatt nok å stri med?
Hun så opp mot den svarte, truende fjellveggen ovenfor, der kråkene satt og ventet på dag. Et gruoppvekkende glimt viste seg for hennes indre, men hun skjøv det bort.
«Dere får ham ikke!» sa hun halvhøyt og stirret opp på den bratte bergveggen over bispegården, der hun visste at de glupske fuglene satt, sultne og kalde.
For å jage de skremmende tankene bort, lette Lucie frem salmen som hørte til i predikenene i juledagene. Hun nynnet først, men det føltes beroligende, så hun lot ordene komme lavt og stille.
«Kyrie Gud Fader av Himmerik,
Du sende oss din Sønn til Jorderik,
Fordi du ville være oss miskunnelig.»
Lucie hadde den lille kroppen tett inntil seg, og kjente pusten hans mot kragebenet. Den var varm og jevn. Hun ville holde ham hele natten. Aldri slippe. Forsiktig, for ikke å vekke ham, pakket hun teppet som hun hadde rundt seg, tettere om barnet.
«Christe Guds Sønn av Himmerik,
Du lot deg føde til Jorderik,
At vi måtte bli Guds Barn med deg.»
Han hadde ingen. Tankene raste gjennom henne. Kunne hun ta vare på ham? Det var under to måneder til Lucie skulle flytte fra Manufakturhuset.
Men hun visste allerede svaret. Det var ingen mulighet. Hun hadde ikke noe mer å tilby barnet enn hans kjødelige mor.
«O hellig Ånd, som var i den gjerning mestermand,
at Jomfru fødte uten Mann,
La os ei dø i syndens bånd,
Men fød Christum i oss, O hellig Ånd.»
Hun begynte å gå før avgjørelsen var tatt. Hun tok nølende, langsomme skritt mot Domkirken, som lå stor og mektig og fullsatt. Det ville ikke bare være innsamlingskurvene som kom til å bli fulle denne kvelden. Også borgerne og allmuen kom til å være fylt av anger for sine synder og et inderlig ønske om å gjøre bot. Noen kunne forbarme seg over et etterlatt barn som lå på kirketrappen på selveste juledagen.
Det er ulovlig. Den lille stemmen pirket i henne et sted langt bak i hodet. Å henlegge barn er imot loven.
Lucie stanset da hun var halvveis og stirret mot den store kirkebygningen. Alle ville komme strømmende ut. Det var ikke trygt. Det var mørkt, og kanskje ville ingen ikke se den lille bylten. Noen kunne komme til å tråkke på den. Og den som oppdaget barnet, ville gjøre anskrik. Det ville bli oppstandelse. Noen kunne kjenne noen som visste noe. Anne Jordemoder visste om fødselen på fattighuset. Det samme gjorde vekterne. Og alle på Katarinahospitalet.
Jeg tar straffen, hva den enn er, sa hun inni seg, uten å tenke på hva det innebar.
Hun sto ved stenmuren som gikk rundt Bispegården. Bortsett fra hestene som ventet utenfor kirken, var det ikke en levende sjel å se. Hun holdt seg så tett inntil muren som mulig til hun nådde porten. Da hun var kommet inn i bispehagen, listet hun seg over det kalde, fuktige gresset helt bort til trappen for at ikke fottrinnene på skiferhellene skulle avsløre henne.

Til toppen

Andre utgaver

Usynlig fiende
Bokmål Ebok 2013
Usynlig fiende
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Lucie sto alene med den lille bylten i armene ved det som ellers var byens travleste veifar. Nå lå veien tom og øde, fuktig etter den forrige nattens illevarslende tegn på at synden var så stor at Herren ville sende sin straff over dem som bodde her. Sognebarna i kirken ba nok inderlig om miskunn og nåde denne kvelden etter blodregnet, og innsamlingskurvene ble sikkert fulle. Det var først i morgen, på andre juledag, at det skulle predikes i høymessen om omsorg for de fattige, og at folk måtte lære å gjøre godt mot dem etter Sankt Stefanus’ eksempel. Et av de beste offer man kunne gjøre, var å gi til de fattige. Lucie håpet bare at fellesbønnen i disse tre hellige dager var nok til å få Gud til å spare dem alle for vreden Han hadde varslet med blodregnet.
Blodregn. Misfødsel. I det samme gikk det opp for henne at den gamle konens spådom ikke hadde gått i oppfyllelse. Karen Malene hadde født et levende, velskapt barn! Var det de gode kreftene som hadde avverget det? Holdt Herren likevel sin hånd over den arme Karen Malene, som hadde hatt nok å stri med?
Hun så opp mot den svarte, truende fjellveggen ovenfor, der kråkene satt og ventet på dag. Et gruoppvekkende glimt viste seg for hennes indre, men hun skjøv det bort.
«Dere får ham ikke!» sa hun halvhøyt og stirret opp på den bratte bergveggen over bispegården, der hun visste at de glupske fuglene satt, sultne og kalde.
For å jage de skremmende tankene bort, lette Lucie frem salmen som hørte til i predikenene i juledagene. Hun nynnet først, men det føltes beroligende, så hun lot ordene komme lavt og stille.
«Kyrie Gud Fader av Himmerik,
Du sende oss din Sønn til Jorderik,
Fordi du ville være oss miskunnelig.»
Lucie hadde den lille kroppen tett inntil seg, og kjente pusten hans mot kragebenet. Den var varm og jevn. Hun ville holde ham hele natten. Aldri slippe. Forsiktig, for ikke å vekke ham, pakket hun teppet som hun hadde rundt seg, tettere om barnet.
«Christe Guds Sønn av Himmerik,
Du lot deg føde til Jorderik,
At vi måtte bli Guds Barn med deg.»
Han hadde ingen. Tankene raste gjennom henne. Kunne hun ta vare på ham? Det var under to måneder til Lucie skulle flytte fra Manufakturhuset.
Men hun visste allerede svaret. Det var ingen mulighet. Hun hadde ikke noe mer å tilby barnet enn hans kjødelige mor.
«O hellig Ånd, som var i den gjerning mestermand,
at Jomfru fødte uten Mann,
La os ei dø i syndens bånd,
Men fød Christum i oss, O hellig Ånd.»
Hun begynte å gå før avgjørelsen var tatt. Hun tok nølende, langsomme skritt mot Domkirken, som lå stor og mektig og fullsatt. Det ville ikke bare være innsamlingskurvene som kom til å bli fulle denne kvelden. Også borgerne og allmuen kom til å være fylt av anger for sine synder og et inderlig ønske om å gjøre bot. Noen kunne forbarme seg over et etterlatt barn som lå på kirketrappen på selveste juledagen.
Det er ulovlig. Den lille stemmen pirket i henne et sted langt bak i hodet. Å henlegge barn er imot loven.
Lucie stanset da hun var halvveis og stirret mot den store kirkebygningen. Alle ville komme strømmende ut. Det var ikke trygt. Det var mørkt, og kanskje ville ingen ikke se den lille bylten. Noen kunne komme til å tråkke på den. Og den som oppdaget barnet, ville gjøre anskrik. Det ville bli oppstandelse. Noen kunne kjenne noen som visste noe. Anne Jordemoder visste om fødselen på fattighuset. Det samme gjorde vekterne. Og alle på Katarinahospitalet.
Jeg tar straffen, hva den enn er, sa hun inni seg, uten å tenke på hva det innebar.
Hun sto ved stenmuren som gikk rundt Bispegården. Bortsett fra hestene som ventet utenfor kirken, var det ikke en levende sjel å se. Hun holdt seg så tett inntil muren som mulig til hun nådde porten. Da hun var kommet inn i bispehagen, listet hun seg over det kalde, fuktige gresset helt bort til trappen for at ikke fottrinnene på skiferhellene skulle avsløre henne.

Til toppen

Bøker i serien