«Jeg flytter også til Rombaksbotn!» Maiken ble nesten overrasket over hvor bestemt stemmen hennes lød. Samtidig ble hun litt flau over at hun ikke hadde klart å legge frem saken på en voksen og ordentlig måte. Hun kjente seg varm i kinnene, men ranket ryggen og så forventningsfullt på foreldrene.
Sverre nikket lett og blunket nesten umerkelig til henne. Hun tok det som et tegn på støtte, og hun kjente selvtilliten vokse. Hun hadde alltid hatt et nært forhold til broren, og noen ganger følte hun nesten at han kjente henne bedre enn hun selv gjorde.
Foreldrene vekslet blikk. Moren tok ordet. «Faren din og jeg har snakket om det, for vi regnet med at du også ville få lyst til å dra, spesielt etter å ha lest brevet fra Agnes. Vi har bestemt oss for at du ikke får lov til å reise dit. Og denne gangen er det ikke noe å diskutere.» Hun var bestemt, både i blikket og i stemmen.
Maiken så på faren. Han møtte øynene hennes og nikket. «Det blir slik. Det er nok av arbeid her, og du trenger ikke å dra så langt av sted.»
Maiken kjente seg nesten på gråten, men fikk svelget ned klumpen i halsen. Aldri i verden om hun skulle begynne å sutre. Da ville i hvert fall foreldrene tenke at hun ikke var voksen nok til å reise.
Sinnet og frustrasjonen tok over for skuffelsen, og hun kunne ikke godta at de nektet henne å reise. «Agnes fikk dra. Hvorfor får ikke jeg?»
«Det er annerledes med Agnes. Hun er av et annet slag enn deg. Hun kan ikke hjelpe for utferdstrangen sin,» sa moren, og Maiken la med forundring merke til at faren sendte moren et rasende blikk.
«Det moren din mener, er at Agnes er eldre enn deg. Dessuten holder det at én av døtrene våre reiser vekk,» utdypet han.
Maiken skar en grimase. «Ett år eldre, ja. Selv om hun alltid har oppført seg som om hun er to år yngre,» sa hun spydig.
«Nå passer du snakketøyet ditt, Maiken. Det blir som vi har bestemt. Du er bare atten år. Dessuten har Agnes klart seg uvanlig bra i Rombaksbotn. Jeg forstår at du er litt avindsyk og at du også vil friste lykken. Men du må huske at det ikke er vanlig å bli mottatt av en gifteklar ingeniør på dampbåtkaia.»
Maiken så surt på moren, som ikke lot seg merke med det.
«Du har like gode, eller bedre, sjanser til å finne en kjekk, ung mann akkurat her. At Daniel Ingstad har et godt øye til deg, har ikke gått noen hus forbi.»
«Men jeg vil ikke ha ham,» protesterte Maiken. «Han er gammel, og kjedelig!»
«Han er da slettes ikke så gammel! Nå er Agnes forlovet med en ingeniør, og du har en teologistudent her hjemme. Alt faller på plass nå, og du vil rote det vekk ved å reise til anlegget for å slite for rallarene. Tenk for et godt liv du kan få om du blir prestefrue! Stort, fint hus, aktelse og innflytelse, flust med penger.»
«Det er ikke det som er det viktigste for meg.»
«Maiken! Nå legger vi vekk dette temaet om anlegget! Jeg hadde tenkt å vente med å fortelle deg om dette, men grunnen til at Daniel Ingstad kommer hit på formiddagskaffe, er for å snakke om forlovelsen og legge fremtidsplaner sammen med deg. Det beste hadde vært om dere forlover dere før han reiser tilbake til Kristiania for å fullføre siste del av studiene sine.»
Maiken så vantro på moren. Skulle Daniel komme og diskutere forlovelse? Var det gått så vidt? Dette overgikk hennes bangeste anelser. «Det mener du ikke? Jeg vil ikke gifte meg med ham! Jeg vil arbeide og tjene penger. Jeg er bare atten år, mor.»
«Du skjønner ikke ditt eget beste. Tror du Daniel fortsatt vil ha deg om det kommer ham for øre at du er reist til jernbaneanlegget for å arbeide som kokke for rallarene? Da har du spolert sjansene dine. Du kan arbeide i prestegården mens han fullfører utdannelsen sin. Nå setter vi punktum for denne diskusjonen,» sa moren sint.
Maiken stirret ned i bordplaten. Stillheten var trykkende.
«Jeg går en tur ut,» sa hun omsider. Hun grep sjalet sitt og strøk på dør.
Det var ennå tidlig på dagen, og morgendisen lå fortsatt som et slør over havet. Hun gikk bortover kjerreveien, vekk fra huset. Hun visste ikke helt hvor hun skulle gå, men gikk bare dit bena førte henne. Til slutt endte hun opp på dampbåtkaia. Det var ingen folk der nå. Det var sjelden det foregikk noe her når det ikke lå båter til kaia. Første dampbåt til Rombaksbotn hadde vel allerede gått.
Maiken ble sittende og se på at dagen våknet sakte til liv. En svak vind skapte bevegelse i sjøen, og noen måker skrek lenger uti fjæra. Det var morgendugg på de grove treplankene på kaia, og Maiken kjente at hun ble kald og våt av å sitte der. Likevel ble hun sittende og drømme seg vekk, med et sint og stramt drag om munnen. Det kom bare til å forbli med drømmen. Hun var oppdratt til å høre på foreldrene. Hvis de hadde grunner for å holde henne hjemme, visste vel de best.
Maiken kjente det knyte seg i magen. Gifte seg med Daniel Ingstad! Tanken var uutholdelig. Hun lette frem følelsen hun hadde hatt kvelden før, da hun hadde vært fast bestemt på å reise.

Tanken på at foreldrene skulle si nei, hadde ikke slått henne engang. Og om to dager skulle Daniel Ingstad komme på besøk og snakke om forlovelsen. Maiken ante ikke at det var gått så langt at moren hadde planlagt forlovelse bak hennes rygg.
Brått kjente Maiken hvordan panikken vellet opp i henne. Hvis hun ikke gjorde noe nå, ville hun være låst fast til Daniel om to dager. En mann hun ikke ville klare å mane frem romantiske følelser for uansett hvor hardt hun prøvde. For resten av livet ...
«Det går jeg ikke med på,» sa hun høyt til seg selv. «Jeg drar! Jeg sniker meg med dampbåten i morgen tidlig, så får de bare si hva de vil.» Maiken smilte og kjente seg brått lettet. «Daniel Ingstad får finne seg noen andre å gifte seg med.»

Til toppen