Det er travle tider på Eidsvold når tiden for stormannsmøte hos Anker nærmer seg. Rittmester Elieson kommer til Tråkka og ber dem innlosjere medlemmer av hornorkesteret som skal underholde de høye herrer. Han antyder at Ambrosia er Hugos egen datter, og hun får en nagende mistanke om at det er mange familiehemmeligheter hun ikke kjenner til.

«De skal ikke se bort ifra at vi kommer til å trenge frøkenens assistanse, også i andre forhold og tildragelser. Deres datter er en svært vakker kvinne, Trampe.» Så bukket han teatralsk, og Hugo fulgte ham ut. Ambrosia hadde stilt seg opp framfor speilet straks han var gått. Han hadde tatt henne for å være Hugos datter. Men speilbildet hadde skremt henne. Fordi rittmester Elieson hadde rett.

UTDRAG FRA BOKEN:
Ambrosia tok seg av dyrene og de fattige i veslebygningen mens Hugo var på farten.
                Eller hun satt med håndarbeidet. For det ble aldri nok av strømper og votter. Akkurat nå satt hun og plukket opp maskene fra en gammel hoselegg for Hugo, der foten var aldeles utslitt og sammenklumpet. Det var heldigvis raskere enn å måtte strikke hele strømper.
                Dessuten minket det stygt i ullsekkene hennes, så hun forsøkte å drøye garnet så langt som mulig.
                Og når hun forsøkte å memorere det som skjedde den februarkvelden da den røde vasen kom til rette, kjente hun straks lukta av harskt støvelfett og hørte Hugos harde, oppgitte latter over Melvins misforståtte anklager.
    Enten hun våket ved morens seng eller hun arbeidet på Verket, kom denne eimen av gammelt fett for henne.
    Mest likevel når hun satt hos moren, som lå og døste og bare sjelden sa noe fornuftig. For hun var skremt ved tanken på at hun kanskje aldri ville få anledning til å fortelle henne alt det hun hadde gått og grublet på for seg selv.
Hun hadde forspilt den dyrebare tiden som moren og hun kunne ha delt, og brukt til å hjelpe hverandre. Ikke minst skulle hun så gjerne ha snakket med henne om Nathalie, innså hun, da det ble mer og mer klart for henne at moren kunne dø.
    Den tanken gjorde henne aldeles desperat av sorg og anger. Og av frykt for framtiden. For moren hadde vært selve klippen i livet hennes, så langt tilbake hun kunne huske. Det var bare moren og dem, siden faren alltid var på sjøen og langt borte. Likevel hadde hun latt være å fortelle henne om dette som hun så absolutt hadde både krav på og rett til å kjenne til om Nathalies tilstand. Dessuten grublet hun iblant på Nathalies merkelige besvergelse mot seg selv og at hun ikke kjente det som om de var rette søstre. Og jo mer hun tenkte på dette, desto mer urolig ble hun. Men hva skulle hun egentlig spørre moren om hvis hun ikke kunne røpe at Nathalie hadde hatt slike tanker? For hun var helt sikker på at moren selvsagt ville ha fortalt dem det hvis enten Nathalie eller hun selv ikke var ektefødt barn, men et de hadde tatt til seg.
    Hun frøs når disse tankene grep henne.
    For hvis Nathalie hadde rett, måtte det bety at foreldrene hadde løyet for dem et helt liv.
    Og det kunne hun ikke tro.
    I hvert fall ikke mor, sa hun til seg selv og bestemte seg for å glemme de dumme skribleriene. Som hun dessuten aldri var ment å skulle se.
    Både hun selv og Nathalie var naturligvis ektefødte barn. Og den stakkars moren deres var sikkert mer bekymret for Nathalie enn Ambrosia som søster hadde vært. Slik var det å være mor, husket hun Maren en gang hadde betrodd henne. Hun hadde vært villig til å ofre alt for å kunne være sammen med barnet som hun hadde gitt liv. Trass i at det var en lausunge.
    I sin fortvilelse snakket og snakket Ambrosia til den sovende moren sin hele natten igjennom. Betrodde denne vesle, inntørkede kvinnen i senga tanker og følelser som hun knapt selv visste at hun hadde båret på. Hun fortalte henne om Haldor og Magnus. Og om Ambrosias vase med brevet i.
Hun ønsket så inderlig å vite om moren hadde kjent til også den, slik hun hadde visst om Hugos kjærlighet til jødinnen Ambrosia.
«Kalte dere meg opp etter den andre Ambrosia, mor?» hvisket hun til det urørlige, feberblanke ansiktet hennes. ”Fortalte far deg om han pleide å møte Asia når han lå i havn i Danmark?”