Silja kjente at leggene dirret under stakken. Kulden krøp iskald oppover ryggraden. Hun stirret på Aron, men kunne nesten ikke forstå hva han nettopp hadde sagt.
 Aron var like rolig der han sto ved siden av Jæger og holdt de store hendene stødig på hesteryggen. Men blikket var på vakt. Det var mørkt og hardt, som om det var henne han var sint på.
 Silja måtte støtte seg til en stolpe. «Er det sant?» spurte hun med skjelvende røst.
 Han nikket.
 Så var hun tilbake i tankene, i rosehagen ved herregården, der fru Bøchmann første gang hadde fortalt henne om barnet hun hadde mistet under fødselen. Hennes førstefødte, som ikke fikk leve, og som ble lagt udøpt i Bøchmanns familiegrav på Lunderskog kirkegård. Det var det de hadde fortalt henne, men fru Bøchmann fryktet at svigerinnen hadde tatt barnet og druknet det i en bøtte med vann. Noe hun fremdeles hadde mardrømmer om. Hun fikk aldri vite om det var en gutt eller pike.
 Nå gikk det langsomt opp for Silja hva som hadde skjedd den dagen fru Bøchmann fødte sitt første barn. Barnet var Aron. Et vanskapt barn, som baronen straks tok avstand fra. Han, som var en anerkjent og aktet mann i bygda, kunne nok ikke ha en sønn som så ut som et udyr. En vanskapning.
 Silja kjente en vinterstorm rase og pipe gjennom henne. Hun kunne levende forestille seg baronens skuffelse over sin førstefødte, og at han raskt tok beslutningen om ikke å beholde ham. Men drepe ham, våget han ikke, til alt hell. Han hadde ikke gitt sin søster den grufulle oppgaven med å drukne barnet i en bøtte.
 Det grøsset i henne. Ett eller annet sted i skogen lå fru Halvardsen død, søkket ned i en myr, men med gullende ren samvittighet. Fru Bøchmann hadde ønsket henne død, men svigerinnen var uskyldig. Likevel stakk det vondt i Silja. Hun hadde vært med på å berøve et barn sin mor. Er ikke det en forbrytelse?
 Bitene var i ferd med å falle på plass. Hun vætet munnen og så på Aron. Det så ut som også han kjempet med følelsene.
 «Herr Bøchmann … han er din far … det er ikke til å begripe.» Hun hadde svaret, likevel hvisket hun frem: «Du er hans eldste sønn, hans arving … hvorfor fikk du ikke vokse opp som en Bøchmann?»
 Han så på henne med et steinhardt blikk. «Se på Aron! Da ser Silja svaret.»
 Hun så på det vansirede ansiktet og svelget tungt. Han hadde rett. Og hun hadde allerede resonnert seg frem til det. Likevel svirret en ubesvart tanke rundt i henne. Hva med fru Bøchmann? Hva ville hun ha gjort om hun hadde fått den nyfødte Aron i armene etter fødselen? Et velskapt barn på alle måter, men med et skrekkelig utseende, som barnet aldri ville vokse av seg. Hun måtte spørre.
 «Hva med fru Bøchmann … din mor? Hva hadde hun gjort?»
 Blikket hans var fylt med smerte. «Aron vet ikke. Kanskje hun hadde gjort som herr Bøchmann.»
«Jeg tror ikke det,» sa hun bestemt. «Din mor er et snilt og hjertegodt menneske. Hun er ikke gal, selv om hun er blitt sendt til et slikt hjem. Hun er ulykkelig på herregården, og har sørget over tapet av deg i alle disse årene. Nei, Aron, jeg tror ikke hun hadde satt deg bort. Hun er ikke slik.» Var det et glimt av håp som blaffet opp i det mørke blikket hans? «Hva skjedde den dagen du ble født? Vet du det? Har noen fortalt deg det? Visste du hele tiden hvem som var dine foreldre?»
 Aron så vaktsomt mot døren, som om han var redd for at Henrikke eller Lovise skulle komme inn i stallen.
 «Herr Bøchmann burde ha lagt Aron i skogen for å dø.»
Den hese stemmen var full av bitterhet. Fremdeles omtalte han seg selv som om han mente en annen. Kanskje var det slik han hadde sett på seg selv. Som en annen.
 «Men det gjorde han tydeligvis ikke, Aron. Du ble gitt til Konstanse i Kråkfoss. Ble du ikke?»
 «De var i hans hule hånd, Arons pleiemor og hennes bror. De ble betalt for å tie. Likevel hadde de lite å leve av. En åkerlapp til å dyrke korn og en jordbeta med potet og kålrot. Men Aron husker ham ikke.»
 «Konstanses bror?»
 Han nikket.
«Han gikk og druknet seg, sier folk. Det må ha skjedd like etter at du ble født. Folk pratet visst om at han hadde satt unge på sin egen søster. At resultatet var deg. Silkesvarten hadde hørt at ei ung fattigjente fra Sverige kom barbeint over grensen til torpet i Kråkfoss og fødte deg i sommerløa. Og så byttet hun deg bort mot en fleskebit, men nå vet jeg at det er oppspinn og løgn. Men hvordan fikk du med deg arvesmykket?»
 Aron stirret på henne. Hun hadde smykket hengende om halsen fordi Engebreth hadde insistert på det. Det kjentes brått kaldt mot huden.
 Han trakk på skuldrene.
 Kanskje barnepiken ville stjele det? Eller var det fru Halvardsen som i et ærbart øyeblikk full av svart samvittighet lot smykket følge med barnet? Nei, det siste var uaktuelt. Og ikke ville de få svar på det heller. I hvert fall ikke fra Hennys tause munn.
 Silja følte seg svimmel. Nå kjente hun frykten bre seg som sott i henne. Ingeborgs morder. Aron står her og sier at det var baronen, min egen svigerfar, som tok livet av Ingeborg

Til toppen