Maiken hikstet, og skled på den glatte snøen mens hun sprang. Hun visste ikke hvor hun skulle ta veien, men løp dit beina førte henne. Det eneste som betød noe, var å komme seg vekk fra brygga. Bort fra Elvin og den ufyselige kvinnen. 
Hun var andpusten, og frostrøyken sto ut av munnen på henne. Over hodet hennes kvitret vinterfuglene muntert. Fra eldhuset hørte hun Jennys forundrede stemme. Tjenestejenta hadde skamvett nok til å ikke følge etter. Først da hun kom bak huset, stanset hun. Der var hoggestabben og uthuset. Drengen var heldigvis ikke der, og Maiken sank ned på hoggestabben. 
Tårene rant som en varm elv på de vinterfrosne kinnene. Scenen som hadde utspilt seg bak naustdøren, gjentok seg igjen og igjen i hodet hennes, og det sved like mye hver gang hun så det for seg. Elvin, hennes Elvin, hadde kysset Lise Haugan, gjesten på Fjelldal. Han hadde grepet rundt henne på en sånn måte. Som om han virkelig holdt av henne. 
Var han forelsket i Lise? Fredrikke hadde i hvert fall antydet det. Elvins yngre søster hadde sagt at det en tid hadde vært meningen at Elvin og Lise skulle gifte seg. Men så hadde Elvin flyttet til anlegget og giftet seg med Maiken i stedet. Angret han på det nå? Han gjorde vel det, siden han trodde hun hadde et forhold til Kolbjørn. Han hadde misforstått brevet hun hadde fått fra basen på laget hans. Men det var kanskje ikke så rart. 
Nå straffet han henne, det var hun sikker på. Hele dagen hadde han holdt på slik. Hun var sikker på at han hadde forlatt henne hjemme på gården med vilje mens de andre dro på tur. Men hun hadde ikke forestilt seg at det skulle gå så langt som dette. 
Sjalusien strammet seg som en knute i magen, og tårene trillet ustoppelig. Elvin hadde kysset en annen kvinne. Mannen hennes, som hadde lovet henne troskap og sverget så mange ganger at det ikke fantes noen andre for ham enn Maiken. De hadde et barn sammen. Og nå hadde han gått bak ryggen hennes og kysset sin gamle flamme, Lise Haugan. 
Plutselig slo en annen tanke ned i henne. Hva om noen andre hadde sett Elvin og Lise? Moren hans, for eksempel? Maiken skammet seg. Hva måtte ikke Adele tenke da? Antakelig ville hun vel bli glad. Da fikk hun det hun måtte ha ønsket seg: en mer passende kone for sin sønn. 
«Maiken!» 
Et fjernt rop fra den andre siden av huset rev henne ut av tankene. Det var Elvins stemme. Han lette etter henne. Kroppen skalv ved tanken på å stå ansikt til ansikt med ham. 
«Maiken!» ropte han igjen. Så kom han til syne rundt hushjørnet. Straks han fikk øye på henne ved vedstabben, satte han opp farten. 
«Er det her du sitter,» peste han og kom bort til henne. 
Maiken reiste seg og tok et par steg bort fra ham. «Jeg vil ikke se deg mer. Du har ydmyket meg!» sa hun lavt. 
«Maiken, vær så snill!» tagg han. «Jeg ber deg, hør på meg! Det var ikke meningen å …» 
«Senk stemmen i det minste,» hveste hun, fremdeles med Adele i tankene. «Jeg vil ikke at hele gården skal få vite hva du har gjort. Da sender vel din mor meg bort, og begynner å arrangere bryllup for deg og Lise.» Stemmen brast. Aller helst ville hun vise seg rakrygget og sterk, men hun klarte ikke. Synet av ham forsterket bare følelsen av å være sveket, og alt kollapset inni henne. 

Til toppen