Villblomster (Heftet)

Serie: Rosehagen 62

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 62
ISBN/EAN: 9788202472153
Kategori: Romanserier
Omtale Villblomster

Konstanse aner at Michael har fridd til Emily. Franskmannen Pierre Lafayette tilbyr seg å fortelle Emily noe som vil tvinge henne til å bryte med Michael, men Konstanse nøler. Hun aner at det kan være farlig å innlate seg med Pierre, men føler seg samtidig trukket mot ham og miljøet rundt spillebordene. Han besøker henne i Kristiania, og er oppsatt på å snakke med Michael.
På Skogsø forbereder Nora bryllup. Hun sørger for at det bugner av villblomster overalt.

Emily svelget hardt. Villblomstenes spinkle skjønnhet gikk rett i hjertet hennes. Hun kom til å ha med seg synet og duften av dem for alltid. Hun hørte smektende fiolinmusikk. Det var Liam som spilte de gamle irske melodiene hun husket fra den første tiden på Jomfruland.
 

Til toppen

Andre utgaver

Villblomster
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag
«Svigermor!» utbrøt Julian forbauset. Han var ikke vant til å få besøk av henne.
Agnes nikket og trakk av seg kappe og hansker. «Jeg skal ikke bli lenge. Jeg er på vei hjem.»
«Kom inn i stuen! Hva kan jeg by deg?»
«Ingenting, takk. Jeg er som sagt på vei hjem. Ivan venter meg.»
Julian nikket, forbauset. En brå frykt steg i ham. «Gjelder det Jenny? Har du hørt fra henne? Er det noe galt?»
«Nei, nei! Jeg vil bare ha et ord med deg. I all fortrolighet.»
«Denne veien.» Han førte henne inn i peisestuen, der bålet flammet.
Hun satte seg. «Jeg skal være direkte,» begynte hun.
Han ventet, fylt av uro.
«Jeg hører at … din fars enke bor her, sammen med sønnen.»
Han sukket. «Hvordan har du hørt det?»
«Skal det være en hemmelighet at hun er her?» Stemmen hennes var streng.
Han svarte ikke. Den avgjørelsen han snart måtte ta, var uhyre vanskelig. Det var som om den sugde all kraft ut av ham. Han burde ha bestemt seg for lengst.
«Julian?»
«Hvem har sagt dette?»
Var det innbilning, eller nølte Agnes før hun svarte?
«Adele Meyer.»
«Adele Meyer?» gjentok han.
«Ja, den tidligere skuespillerinnen. Hun er gift med en fetter av meg.»
«Og hvor kan hun ha hørt det? Charlotte har ikke forlatt huset siden hun kom. Jeg fatter ikke hvordan noen kan vite at hun er her, om ikke …» Han ristet på hodet.
«Hvorfor er hun her?»
«Kjenner du til historien hennes?»
«Ja. Jenny har fortalt meg en del. Jeg fikk også et anonymt brev i sin tid. Brevskriveren oppfordret meg til å hindre ekteskapet mellom Jenny og deg, på grunn av Charlotte Mitford og barnet hun ventet.»
Det gjorde vondt å høre Agnes si alt dette. Han tok sats. «Du vet at det som stod i de anonyme brevene er blank løgn?»
«Ja, jeg tror deg. Men du må innrømme at det tar seg underlig ut at du lar henne bo hos deg mens Jenny er i Nice.»
Han møtte blikket hennes. «Jeg syntes ikke jeg hadde noe valg. Hun flyktet fra hjemmet sitt i Stavanger og søkte tilflukt her. Hun er mishandlet av kjæresten sin. Hun er livredd for ham, og tigget meg om å skjule henne en tid.»
«Dette er det siste stedet hun burde ha kommet!»
«Hun hevder at hun ikke har noe annet sted å dra. Jeg er hennes og guttens nærmeste pårørende, nå som min far ikke lenger …» Han holdt inne.
«Hun burde uansett ikke bo her!» Agnes gav seg ikke. ”Hvorfor ikke på et hotell?”
«Jeg er både enig og uenig, men et hotell er ikke trygt,» begynte han. «Dersom det bare var henne, ville jeg ikke ha sluppet henne inn, men gutten er min halvbror.»
«Mange vil hevde noe annet.» Igjen hadde hun noe strengt i stemmen.
«Jeg sverger, Agnes! Jeg har aldri …» Han ristet på hodet.
«Men når du tar dem i huset, kommer ryktene til å få ny kraft. Folk vil snakke, og det vil såre Jenny.»
«Jeg håper at Jenny vil forstå.»
«Har du fortalt henne dette?»
«Nei. Det er så nytt. Jeg håper mannen blir funnet og fengslet for mishandlingen. Da kan Charlotte kjenne seg trygg og reise hjem igjen.»
«Men du har ikke funnet ham så langt?»
«Nei.»
«Når drar du til Nice?»
«Om fem dager.»
«Hva skjer da? Du lar vel ikke kvinnen bli her?»
Han ristet på hodet. «Nei.»
Døren gikk opp i det samme, og Charlotte kom inn, med Julian på armen. «Unnskyld!» utbrøt hun. «Jeg visste ikke at du hadde besøk.»
Han sukket. Gjorde hun dette med vilje, eller snakket hun sant? Hun måtte da ha hørt stemmer? «Kom inn, Charlotte og lukk døren etter deg.»
Charlotte gjorde som han sa, og ble stående midt på gulvet.
«Dette er min svigermor, Agnes Wilse.»
Charlotte nikket og smilte. «Det gleder meg. Jeg ser at …»
«Dette er Charlotte van Heeden, Agnes,» brøt han henne av. «Og min fars yngste sønn, Julian.»
Agnes reiste seg og betraktet barnet. «Julian,» sa hun langsomt, vendt til Charlotte. «De har kalt ham opp etter Deres manns første sønn?»
«Ja, jeg tenkte at …» Hun rødmet.
«Det er høyst spesielt at to brødre har samme navn,» sa Agnes. Stemmen hennes var kald som is. «Det skaper da bare forvirring?»
Charlotte fant ikke noe svar.
«De er skadet, ser jeg?»
«Ja.» Charlottes stemme var knapt hørbar. «Jeg har truffet en mann. Jeg trodde at han var til å stole på, men han var bare ute etter penger.»
«Hvor er han nå?»
«Han er sporløst borte,» sa Julian.
«Så politiet finner ham ikke?»
«Jeg kan ikke gå til politiet!» nesten ropte Charlotte. Lille Julian ynket seg, skremt av tonefallet hennes.
«Hvorfor ikke?» ville Agnes vite.
«Han skryter av at han har forbindelser der, at de vil beskytte ham.»
«Det høres ut som rene røverhistorien,» sa Agnes.
Barnet begynte å gråte, og Charlotte mumlet noen unnskyldende ord og hastet mot døren.
Julian lukket etter henne og satte seg igjen.
«Så det var din fars enke,» sa Agnes, som til seg selv. «Og enda en Julian van Heeden.»
Han krympet seg. Til nå hadde han følt at Agnes var glad over å ha fått ham som svigersønn, men brått var han ikke like sikker. Agnes Wilse var ikke lett å bli klok på. Hun var en gåtefull og samtidig sterk kvinne – og han ante at hun hadde stor innflytelse over Jenny og hennes valg. Hva hadde hun tenkt da Jenny giftet seg med Gerhard Lindemann, mannen som var skilt fra hennes eldste datter? Hadde hun bifalt den forbindelsen? Gjort noe for å stanse den?
«Har det slått deg at hun utnytter deg?»
Han svarte ikke. Tanken hadde slått ham, men når han så den lille gutten, ble slikt uviktig. Et uskyldig barn hadde krav på beskyttelse. Og gutten var hans kjødelige bror, hans nærmeste slektning. Det var ingen andre som kunne verge lille Julian i denne situasjonen. Han hadde alltid sagt at han håpet van Heeden-slekten skulle dø ut med ham, men nå var alt snudd på hodet. Et lite barns blikk hadde sørget for det. Selv skulle han aldri få barn, men han hadde denne lille halvbroren.
Bålet spraket, og regnet slo mot ruten, men stillheten mellom Agnes og ham ble nærmest øredøvende. Hun forstod ikke. Han rettet ryggen og møtte blikket hennes. «Hvordan har Adele Meyer fått vite om Charlotte og Julian? Hvem har hun snakket med?»
«Jeg vet ikke. Jeg spurte ikke.»
«Dersom flere vet at de bor her, er de i fare. Mannen de flykter fra kan finne ut hvor de er.»
«Dette er en sak for politiet. Overlat ansvaret til dem før du drar til Nice.»
Han nikket. Det lød fornuftig, men Charlotte stolte ikke på politiet.
«Gutten ligner deg på en prikk og bærer ditt navn,» sa Agnes lavt.
«Ja. Han er min halvbror.»
«Folk vil tro det de ønsker å tro.»
«Og du, Agnes, hva tror du?»
Hun sukket. «Jeg tror på det du sier, Julian. Det har jeg nettopp sagt. Men du må ikke glemme at farskap aldri kan bevises. Det vil alltid være rom for tvil i denne saken, ikke minst takket være de anonyme brevene, hvem det nå var som skrev dem. Sladderen har gått lenge, både i Stavanger og her. Det er hardt for Jenny.»
«Ja.»
«Har du tenkt deg muligheten av at kvinnen narrer deg?»
«Ja, men skadene hennes forteller noe annet.»
«Hør på meg, Julian. Send henne bort!»
«Det fins ikke noe sted å sende dem.»
«Det må finnes en eller annen fjern slektning eller venninne. Hun kan ikke bli her!»
«Det er ikke henne jeg bekymrer meg for!»
«Mannen vil vel ikke skade et uskyldig barn?»
«Jeg våger ikke å regne med det.»
«Du nører opp under ilden, Julian. Du vet hva folk vil tenke.»
«Han er min bror.»
Agnes reiste seg.
Julian reiste seg også.
Agnes så ut som om hun ville si noe, men bet ordene i seg. «Da går jeg,» sa hun.
«Hvem kan ha sagt dette til fru Meyer?» spurte han igjen.
«Jeg vet ikke.»
Svaret kom for fort. Agnes visste mer enn hun ville si. «Det er viktig!» nesten ropte han. «Dersom jeg skal beskytte dem, må jeg vite hvem som har snakket.»
«Gerhard Lindemann er en god venn av Adele og Eugen,» sa hun fort. «Kan han vite noe?»
Julian kjente et hvitglødende sinne. Det føltes som om han skulle kveles. Gerhard Lindemann og hans etterforsker stod bak sladderen. Selvfølgelig! Han måtte skrive til Jenny med en gang, eller sende et telegram. Han måtte selv være den som fortalte henne dette, ellers kunne mye være ødelagt mellom dem.

Til toppen

Bøker i serien