| Forfatter: | Yvonne Andersen |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Årringer |
| Serienummer: | 9 |
| ISBN/EAN: | 9788202430566 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Vindfall
Silja blir livredd når hun møter Ingar i sommerfjøset. Han er nesten ikke til å kjenne igjen, skjeggete og uflidd som han er, men hun oppfatter også at det er noe annet som er forandret. Herr Bøchmann kommer med et siste tilbud til Siljas far, et tilbud Engebreth sier han ikke kan si nei til. Silja blir rørt til tårer når hun endelig får et livstegn fra Karl Oskar, men det stikker i henne at han ikke skriver noe om at han kommer tilbake til Lunderskog.
Etter en stund tørket hun tårene og snudde på arket og konvolutten. Han hadde undertegnet med Karl Oskar, uten etternavn og ingen adresse. Hun ble kald om hjertet og endevendte brevet på nytt. Men det fantes ingen avsenderadresse. Ville han ikke at hun skulle skrive til ham? Var det siste møtet i skogen likevel et farvel fra hans side?
UTDRAG FRA BOKEN:
Silja stirret på mannen foran seg.
Ingar Moen!
Hun hadde nettopp sagt navnet hans høyt, men det kunne ikke være ham. Han var jo død. Slått i hjel med et jernspett, deretter sporløst forsvunnet. Nå sto han foran henne, lys levende. Hun gjenkjente ham, men likevel var han forandret. Håret hang uflidd og var for langt, og han hadde skjeggvekst. Skjorten var skitten, og han manglet skyggelua han pleide å ha på seg på saga. For den ble funnet flytende midt uti Tangensjøen. Hun grøsset ved tanken. Men blikket var det samme. Kaldt og grått som stål.
Hun vaklet et steg bakover og kjente snart den harde båskanten i ryggen. Hun kom ikke lenger, men han, derimot, fulgte et steg etter henne. Hun ble redd og lurte på hvor langt det var til døren. Klarte hun å løpe ut uten at han fikk fatt i henne? Hun var rask til å løpe, men det var han også. Hun husket ham fra skoledagene. Ingen ville løpe om kapp med Ingar Moen. Bare hun, men hun var jente, og hadde aldri våget. Hun hadde bare løpt om kapp med Ole-Leon.
Så lød den hese stemmen. «Hva kalte du meg?»
Hun skvatt, ikke på grunn av den hissige tonen i stemmen, men selve spørsmålet. Han kom enda nærmere, og båskanten gnagde vondt i ryggen. Hun kom ikke lenger.
«Hva i helsike kalte du meg?» gjentok han langsomt. Han så ikke sint ut, heller undrende.
«Unnskyld … jeg trodde det var … Aron, som var her. Jeg visste ikke …»
«Aron?» Han skakket på hodet og så usikker ut. «Hvem er det? Er det … huseieren her?»
Hun blunket forvirret. Huseieren? Trodde han at Aron var huseieren?
«Eller er han kjæresten din, som du skulle møte her inne?» Han gjorde øynene smale.
«Nei, jeg … jeg skulle da ikke møte noen her. Jeg skulle lukke døren. Den sto åpen.»
Han kom enda nærmere. Den røslige kroppen fylte det lille fjøsrommet hvor det var plass til fire dyr. Nå var hun ikke lenger i tvil. Det var Ingar som sto foran henne, i levende live, men han husket ikke hvem Aron var.
«Det andre du sa … navnet … hva var det?»
Hun stirret forundret på ham. Hjertet dunket, og hun følte seg fortsatt utrygg.
«Navnet ditt? Ingar …?» pep hun lavt og klamret seg til båskanten med begge hendene bak ryggen.
«Ja, Ingar …» Han sto og glante på henne som om han var i villrede, som om han grublet over sitt eget navn. «Heter jeg … Ingar?» spurte han uhyre langsomt og så på henne som om han ikke trodde henne.
Hun visste ikke hva hun skulle si og ble stående og se vantro på ham. Så gikk det opp for henne. Ingar visste ikke hvem han var. Han visste ikke sitt eget navn. Hadde han mistet hukommelsen? Hun ble paff.
«Husker du ikke hvem du er? Hvor du bor? Familien?» Spørsmålene rant ut av munnen hennes.
Han ristet vagt på hodet.
«Husker du … ingenting?» Hun så for seg hendelsen i kontorbrakka, da Mari kom lydløst inn av døren og hevet jernspettet.
Ingar strøk den store høyrehånden over pannen. Han så sliten ut, som om han hadde virret rundt i skogen i ukevis. Og det var kanskje det han hadde gjort. Virret hukommelsesløst rundt og ikke visst hvem han var og hvor han hørte til. Hadde han glemt familien også? Glemt at han arbeidet på sagbruket?
«Hvem er du?» Han skakket på hodet og så nysgjerrig på henne. «Er du fjøsjente hos storbonden her?»
Hun blunket igjen.
«Men husker du ikke hvem jeg er? Jeg er Silja, Arvid Olafsens datter.» Han studerte henne og så ut til å tenke hardt på det hun hadde sagt.
«Arvid … Arvid,» mumlet han og så i veggen mens han ristet langsomt på hodet, som en bekreftelse på at han slett ikke visste hvem Arvid var. Deretter sukket han og vendte blikket skulende mot henne. «Nei, jeg kan ikke huske noen med det navnet.» Han så mistenksom ut, og klinkende edru, merkelig nok. Hun ville ha sett det med en gang om han hadde drukket. Det slørete blikket, fliret i fjeset og den vonde brennevinslukten. Nå kunne hun ikke kjenne annen lukt enn fjøs og ku.
«Silja …» Han studerte henne igjen med skepsis.
Hun fikk frysninger inni seg da hun hørte sitt eget navn. Det var måten han sa det på. Akkurat slik han pleide før. Det var som om han smattet og sugde på en fløtekaramell.
«Jeg kjenner altså deg?»
Hun kunne ikke annet enn å nikke. «Du heter Ingar Moen, og du arbeider på sagbruket til min far. Du må da huske det?»
Han ristet på hodet.
Kanskje han driver gjøn med meg for å fange meg i en felle? Tanken var fryktelig og skremmende.
«Men hvem er egentlig du? Er vi … er vi to kjærester?»
Hun ble så lamslått at hun ble stående og glane på ham. Kanskje misforsto han, for nå glødet blikket mot henne, og han tok enda et steg frem.
«Det var kanskje meg du skulle møte her inne? I hemmelighet? Eller enda bedre … er du min hustru?»
