Vinterhjerte (Heftet)

Serie: Odelsjenta 47

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Odelsjenta
Serienummer: 47
ISBN/EAN: 9788202430740
Kategori: Romanserier
Omtale Vinterhjerte

Ragna blunket bort tårene og snudde seg mot faren igjen.
– Far, vi skal få tak i doktor til deg, du blir bra igjen. Alt skal bli bra.
Farens øyne var lukket, så hun visste ikke om han hørte hva hun sa, men den pipende lyden som kom fra brystet hans hver gang han trakk pusten, avslørte at han fremdeles levde. Ragna forsto at han var alvorlig skadet.

Til toppen

Andre utgaver

Vinterhjerte
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Utdrag

 
– Hun er helt ubrukelig når det gjelder Carl-Ivar, ikke rart at han blir trassig og umedgjørlig. Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre med henne.
Dagmar hadde stanset ved lyden av svigermorens oppgitte stemme gjennom den åpne stuedøra. Ester hadde besøk av en venninne, som var beryktet for sin skarpe tunge og sin nysgjerrighet. Dagmar klemte bunken med nystrøkne lakener inntil seg. Kinnene var varme av harme. Hvordan våget svigermoren å snakke slik om henne?
  – Hun er vel snill med ham? spurte venninnen.
  – Hun duller for mye med ham, og lar ham gjøre som han vil. En liten gutt må oppdras med fast hånd, ellers blir det ikke noe tak i ham. Carl-Ivar er arving til Granåsen. Man hva annet kan man vente av en pike med en slik bakgrunn, klaget svigermoren høylytt, før hun fortsatte den lange tiraden. – Jeg fatter ikke hva Gard så i henne. Han kunne velge og vrake, og så valgte han en pike fra rennesteinen.
 – Hun ser da søt og hyggelig ut, men er kanskje litt enkel, sa venninnen.
  – Jeg skulle ønske han hadde giftet seg med Cecilie i stedet, sukket Ester.
  – Ja, kjærligheten kan man ikke gjøre noe med, sa venninnen. – Men si meg, er Gard lykkelig med henne?
  – Jeg tror det, men han sier ingenting til meg. Jeg husker da Gard var liten, han var ikke noe lett barn å ha med å gjøre. Han kunne drive oss til vanvidd noen ganger, men med en fast hånd og en streng oppdragelse, fikk jeg skikk på ham. Hans far var mye borte, så det var jeg som måtte ta meg av oppdragelsen. Men se på Gard nå, sa hun stolt. – Velutdannet og klok. Derfor forstår jeg ikke hvordan han kunne velge en pike som Dagmar.
  Dagmar orket ikke høre mer. Øynene var sløret av tårer og et intenst raseri da hun gikk raskt mot skapet der lintøy, sengetøy og håndklær ble oppbevart. At svigermoren snakket om henne på den måten var så nedrig. Hun la lakenene i skapet og sank ned på en stol. Hendene skalv og tårene rant.
Hun hadde håpet at svigermoren ville akseptere henne etter at hun fødte en arving. Så feil hun hadde tatt. Hun kom aldri til å bli bra nok. Det forsto hun nå. Og hvordan kunne Gard invitere moren hjem uten å spørre henne først? Hun hadde fremdeles ikke snakket med ham om det, men nå var det på tide. Hun hadde funnet seg i svigermorens nykker for husfredens skyld, men nå var det nok.
Dagmar tørket tårene med en snipp av forkleet og reiste seg. Med bestemte skritt satte hun kursen mot Gards arbeidsværelse. Han arbeidet hjemme denne dagen, visste hun, fordi det var noe han måtte få unna, hadde han sagt. Hun skjøv døra opp, gikk inn og lukket den med et hardt smell. Gard kikket opp fra boken han skrev i og stirret forundret på henne. En liten rynke kom til syne mellom øyenbrynene hans.
  – Hvorfor kommer du stormende inn på den måten? Har det hendt noe?
Dagmar lente seg mot ham med hendene på bordplaten.
– Jeg vil snakke med deg om din mor.
Gard la pennen fra seg med et sukk.
– Har dere kranglet igjen?
  – Nei, men hun snakker stygt om meg og gjør meg til latter for venninnen sin. Hvorfor skal jeg finne meg i det?
  – Hvordan vet du det? Har du stått og lyttet på dem?
  – Jeg gikk forbi stua i stad, og kunne ikke unngå å høre hva hun sa, døra var åpen. Hun sa at jeg er ubrukelig, og at hun ikke kunne forstå at du kunne gifte deg med en pike fra rennesteinen. Du burde ha giftet deg med Cecilie og ikke med meg, sa hun.
  – Det sa hun ikke? Gard måpte.
  – Tror du jeg står her og lyver? Dagmar ble varm i ansiktet av sinne.
  – Selvfølgelig ikke, men er du sikker på at du ikke har misforstått henne?
  – Jeg hørte hvert ord, og jeg er ikke tunghørt. Jeg vil at du skal snakke med henne. Hun skal la Carl-Ivar være i fred, slik hun herser med ham, blir han ikke noe bedre.
  – Jeg har inntrykk av at han er blitt roligere.
  – Hvorfor forsvarer du henne hele tiden? Jeg er din sønns mor, om du har glemt det. Jeg forstår ikke hvordan

Til toppen

Bøker i serien