«Hvem er dette?» spurte direktøren forbauset da han fikk øye på Ragnhild. «Har ikke vi møttes før?»
«Frøken Eriksen,» sa Ragnhild og rakte frem hånden. «De var så vennlig å gi meg skyss hjem til Oslo i fjor.»
«Ja, nå husker jeg Dem. Lærerinne, ikke sant?»
«Riktig,» sa Ragnhild høflig. «Takk for sist.»
«Er du her alene?» spurte Åse og kikket seg rundt i stuen de akkurat hadde kommet inn i. Landstedet var smakfullt innredet. Veggene hadde mønstret tapet, og møblene var lyse med myke puter. Flere hyller var fylt med bøker. Over sofaen hang et digert oljemaleri av en seilskute. Resten av stuen var også dekorert med vakre bilder og gjenstander. I et hjørne av stuen sto et barskap og et bord med karafler og glass. Der lå det også en eske sigarer. Kanskje den som Birger hadde levert den kvelden han overrasket dem i hagen.
«Ja, min kone er på møte i bokklubben sin,» sa direktøren vaktsomt. Tonen hans ble iskald. «Det var vel ikke henne du ville snakke med?»
«Hva?» Åse sendte ham et forvirret blikk.
«Min kone. Det var ikke henne du kom for å snakke med?» Nå lot ikke frykten seg skjule i den kjølige stemmen. Det var ikke vanskelig å skjønne hvilket ærend han trodde de kom i.
Åse ristet på hodet igjen. «Jeg har ingenting å bestille med din kone.»
«Det er vel ikke helt sant, er det vel?» Direktør Hasselblom smalnet blikket. «Jeg tror du skylder henne en unnskyldning for det du gjorde i hagen vår tidligere i sommer. Stemmer ikke det?»
Ragnhild stivnet. Hadde direktøren sett dem likevel? Hadde han visst hele tiden at det var dem?
Åse så ut til å ha mistet munn og mæle. «Hagen deres?» gjentok hun dumt, men det hadde vært stille et par sekunder for lenge. Hun hadde avslørt seg. «Jeg har vel ikke …»
«Ikke spill dum,» sa direktøren hånlig. «Jeg skjønte straks at det var deg. Hvem i alle dager skulle det ellers være? Ærlig talt, Åse. Så lavt hadde jeg faktisk ikke trodd du ville synke.»
Direktøren kastet et blikk mot Ragnhild og rettet seg opp en anelse. «Bare fordi jeg ikke lenger hadde bruk for henne på kontoret, er dette måten hun tar hevn på. Hva synes De om dette, frøken Eriksen?»
«Du behøver ikke å lyve for Ragnhilds skyld,» sa Åse. «Hun vet alt,» sa hun med ettertrykk.
Ragnhild betraktet direktør Hasselblom. Han svelget, og munnen trakk seg sammen et par ganger, som om han ville si noe, men ikke riktig visste hva. Nå var det hans tur til å nøle for lenge. «Hva vil du meg, Åse?»
«Jeg har kommet for å fortelle deg noe.» Hun trakk pusten dypt. «Jeg ville bare si at … Du skjønner. Det er slik at … Jeg fant nylig ut …» Hun sendte Ragnhild et hjelpeløst blikk, før hun sank ned i nærmeste stol og gjemte hodet i hendene. «Å, si det du, Ragnhild, jeg klarer det ikke.»
Det så ut til at direktør Hasselblom begynte å få bange anelser. Han sank også ned i en stol, og stirret på Ragnhild med vidåpne øyne. «Hva er det hun prøver å si?» spurte han langsomt.
Ragnhild trakk pusten dypt og våget knapt å møte det mørke blikket til mannen på den andre siden av bordet. Hun tittet på Åse, som fremdeles satt med hodet i hendene. «Herr Hasselblom, Åse er gravid med Deres barn.»

Til toppen