Eline så på det store, ærverdige huset med svalgang. Tunet var koselig. Det bugnet av blomster der, og noen høner gikk rundt og kaklet. Et skur som var i god stand og antagelig nymalt, sto til høyre for henne. Der sto det også en smal stige, som hønene kunne bruke for å komme seg inn i hønsehuset. Ellers var det ikke dyr på gården. Men hun la merke til det mørke stabburet av tømmer og en gammel brønn til høyre for henne. Like ved rant en klukkende bekk. Hun la merke til vannet som sildret over de store steinene.

Johanna Opsahl kom ut og hilste dem velkommen. Hun smilte og var vennligheten selv da de ble ført inn i en stor stue, hvor det var høyt under taket. Til Elines store forundring var møblene moderne. Hun hadde trodd at den synske kvinnen ville omgi seg med gamle ting.

En ung dame kom inn. Hun lignet på Johanna og presenterte seg som datteren hennes. ”Jeg heter Vilde. Hyggelig å hilse på dere,” sa hun. Vilde virket litt stiv og satt da hun serverte nybakt sjokoladekake og kaffe. Likevel hadde hun gode øyne og virket snill. Håret var rødlig, og buksen satt altfor stramt om den kraftige kroppen. Genseren var full av jord. Antagelig hadde hun luket i blomsterbedet før de kom på besøk.

Johanna satte seg med hendene i fanget og så rett på Eline. ”Ja, jeg sier det igjen. Du må være kvinnen på maleriet, selv om jeg synes det er forunderlig og rart. Jeg har funnet det frem. Vil du se maleriet med en gang, eller skal vi spise kake og drikke litt kaffe først?”

Eline kjente at det knøt seg i magen, og kroppen sitret av spenning. ”Jeg kan godt se maleriet nå,” sa hun og forsøkte å legge bånd på seg, slik at hun ikke skulle virke altfor ivrig.

Johanna nikket. ”Da får du bli med i det andre rommet. Jeg har satt maleriet inn mot veggen.”

Eline kom seg opp og ble med Johanna. Jon var like i hælene på henne. Han var også nysgjerrig, tenkte hun.

Johanna åpnet døren på vid vegg. Eline gispet. Ansiktet til kvinnen på det store maleriet med gullramme var helt likt hennes eget. Hun gikk nærmere med hånden over den måpende munnen.

Damen på maleriet hadde det samme svarte håret. Øynene var like. Alle trekkene. Alt var identisk, men noe var annerledes. Kjolen var skitten og hullete. Likevel var det noe med øynene hennes, som fanget Elines oppmerksomhet. De hadde det samme uttrykket som når Eline var lei seg. Kvinnen på maleriet var ikke lykkelig. Det så ut som hun bar all verdens sorger på sine skuldre.

Hun gikk enda nærmere fordi syntes hun kjente igjen bakgrunnen, en tømmerkoie med et smalt vindu og mye gress rundt. Jeg har vært der før. Jeg er helt sikker, for tankene gjennom henne.

”Du ser det vel selv?” sa Johanna bak henne. ”Du har levd før. Det finnes ingen annen forklaring, for jeg har funnet et maleri til. Et som er mindre. Jeg la det på bordet der borte.”

Et maleri til? Hun forsto ingenting. Men Jon gikk bort til bordet og trakk seg så sakte tilbake. Han så vantro ut og gjorde store øyne. ”Dette går over min forstand. Hvordan er det mulig?”

Eline gikk bort og stirret ned på en lyshåret mann som lignet på Jon. Han var kledd i brun dress og så staselig ut. I hånden holdt han en stokk, antagelig for maleriets skyld. Hun så nærmere etter og kvakk. Øynene. Det var noe med øynene.

Hun hadde sett inn i dem før, og hun hadde elsket denne mannen inderlig. Men de fikk ikke hverandre. Hun var fattigpike, og han kom fra en storgård.

Med ett kjente hun en usigelig sorg fare gjennom kroppen, og det prikket for øynene. Hun kjente at hodet traff noe hardt, så var alt svart.

Til toppen