Benjamin var på vei opp trappen til soverommet, der han hadde klærne og de få eiendelene foreldrene hadde latt ham få samle på. Både moren og faren hadde så lenge han kunne huske, vært av den formening at man ikke skulle samle seg skatter på jorden. Overflod var en av de store syndene i deres øyne. Hvis man dyrket de døde tingene man omga seg med, kunne de lett bli viktigere enn tanken på Gud, og da kunne man komme ille ut. Benjamin hadde trodd på denne leveregelen veldig lenge. Helt til han begynte å legge merke til hva foreldrene selv hadde i sitt eie. Kaffeservise i sølv. Kopper av fint porselen. Lysekroner og malerier. Var ikke det jordiske skatter? Burde ikke foreldrene kvitte seg med noen av disse vakre og kostbare gjenstandene og innrede hjemmet enklere? Litt mer som hos bøndene og folk flest rundt om på gårdene? Eller gjaldt ikke disse levereglene for presten selv? Pelsjegeren ... Han hadde tenkt på det etter første gang han besøkte mannen der ute i hytta. Pelsjegeren var kanskje, når alt kom til alt, mer gudfryktig og levde mer i pakt med sin gud enn faren og moren gjorde. Han som ikke eide noe gods eller gull som var av stor verdi. Det mest verdifulle Benjamin hadde sett inne i hytta, var vel den fine bjørnebørsa som hang på veggen. På vei opp til soverommet prøvde han å tenke ut hva han skulle ta med seg. Han hadde ingen egen ryggsekk, ingen koffert eller veske som kunne romme det han hadde av klær, men han hadde en ransel som han brukte til skolebøkene og til å ha nisten i når han var med skolekameratene ut på fisketur. Han fikk ta ut alle skolebøkene og bruke den. Det fikk holde. Han var ennå ikke kommet til toppen av trappen da han hørte farens fottrinn bak seg. Faren nådde ham igjen idet han åpnet døren til soverommet. – Hva er det du tenker på, gutt! Faren grep tak i dørhåndtaket og trakk døren hardt igjen foran ansiktet på Benjamin før han rakk å gå inn i rommet.

Til toppen