Karen så Sverre komme gående, men det så ikke ut som han hadde sett henne ennå. Det kjentes som om hjertet stanset i brystet. Han måtte ikke se Jacob! Hun grep Jacob i armen og dro ham med inn i veita som gikk ned til havnen. – Hva ... hva er det, mor? Han så forferdet på henne. – Hvorfor ...? – Jeg ble så svimmel, jeg … må ha noe å støtte meg mot. Hun lente hodet mot veggen, og så i øyekroken at Sverre passerte. Gudskjelov, han hadde ikke lagt merke til dem. – Unnskyld, Jacob. Det var ikke meningen å skremme deg. – Du trenger ikke å be om unnskyldning, mor. Men du er blek som et lik ... – Ikke vær bekymret, det går snart over. – Det er klart jeg blir bekymret. Hvorfor drar du ikke til doktoren, som vi har bedt deg om å gjøre? – Fordi jeg ... Hun kunne ikke si at hun var frisk, at det var frykten som gjorde henne uvel, og at han selv var en del av dette. – Jeg skal gjøre det, Jacob, jeg lover ... Hun presset frem et smil, men så at han ikke ble beroliget. – Skal jeg følge deg til tante Augusta? – Nei, det er ikke nødvendig. Jeg føler meg bedre nå. Igjen grep panikken henne. Hadde Sverre vært nede på kaia for å se om hun ville komme, og var han på vei tilbake? – Jeg drar til Augusta etter at jeg har handlet. Du har vel også en del å utrette? – Jeg har god tid. Han så alvorlig på henne. – Jeg liker ikke å gå fra deg. Kan du ikke gå hjem til tante og slappe av der et par timer? Kanskje tante og Emma vil bli med og handle etterpå? – Jeg skal kjøpe gaver til Emma og Johannes, så jeg må iallfall få unnagjort det før jeg går til dem. – Som du vil. Han ristet på hodet. – Du er ikke lett å overtale, mor. Kan du ikke for en gangs skyld forsøke å ta hensyn til deg selv? – Jeg skal bare gjøre unna gavene, så går jeg til Augusta. Hun dro pusten dypt og strøk ham raskt over kinnet, noe hun sjelden gjorde. – Da sees vi om en stund. Hun gikk raskt fra ham, og rettet ryggen da hun følte at han sto og så etter henne. Føttene skalv under henne, og hun var redd for å snuble. Dette var galskap! Hun stanset foran et butikkvindu og så seg tilbake, så ryggen til Jacob. Et lettet sukk unnslapp henne, hun ble stående en stund og puste dypt ut og inn. Blodet pulserte, og hun hadde problemer med å konsentrere seg. Hvor var hun? Nå så hun at det var en herreekviperingsbutikk hun hadde stanset ved. Hun skulle jo kjøpe skjorter til Peder. Skjorter, ja. Det var umulig å samle tankene. – Unnskyld, frue. De står og stenger for døren. Hun rettet blikket mot en mann som så irritert på henne. – Å ... beklager. Jeg ... – Er De på vei inn i butikken? Han åpnet døren og holdt den åpen. Karen smatt forbi ham mens hun kjente rødmen flamme opp i kinnene. – Takk, mumlet hun og gikk bort til en reol med herreundertøy. Mannen kastet et skrått blikk mot henne, så hun gikk til neste reol, hvor det lå herreskjorter, og plukket ut et par skjorter. Den ene var blårutet, den andre hvit. Hun visste knapt hva hun gjorde, men plutselig sto hun ute på gaten igjen. Hvor mye hadde hun betalt, og var skjortene i riktig størrelse? Hun gikk videre med senket hode mens hun tenkte på hva hun skulle si til Sverre for at han skulle la henne være i fred. Hun kunne bønnfalle på sine knær hvis det var den eneste muligheten, eller true ham på livet? Nei, den tanken var for absurd. Han kom bare til å le av henne. Kvalmen bølget i henne og det prikket i hodebunnen, som om hun holdt på å besvime. Hun måtte være sterk. Nå gjaldt det å beskytte familien. Det var den tanken hun måtte holde fast ved. Hun skulle finne frem sinnet i seg og ikke la seg bli trampet på. Ikke la ham ... Hun stanset brått og så seg om. Hvor var hun? Foran henne lå et hvitt hus med grønne karmer, og i vinduet så hun en kvinne stå og se på henne. Hun var kommet til en blindgate. Flau og forvirret snudde hun, mens hun lot som hun ikke så kvinnen som fulgte henne med blikket. Hun gikk raskt videre, men måtte innse at hun ikke kjente seg igjen. Nå kom hun til å bli for sen. Panikken grep henne. Hun måtte treffe ham! Hvis ikke kunne hun risikere at han kom til Vik, og det måtte ikke skje. Hun fulgte gaten, som gikk sørvest, og stilte seg på en høyde. Derfra kunne hun skimte Innlandet, den store øya som lå rett over sundet, og bak seg så hun taket på sykehuset. Da var hun i nærheten av parken.

Til toppen