Sola varmet fortsatt da Erling kom utenfor. Han hadde danset med en tidligere skolevenninne, mens han omhyggelig holdt utkikk med hvor i lokalet Lena til enhver tid befant seg. Han måtte bare snakke med henne. Det fikk ikke hjelpe om hun ble sint. Hun fikk gjerne rase mot ham, alt var bedre enn denne avvisende tausheten. At det var slutt mellom dem, godtok han, selv om hans egne følelser sa noe helt annet. Han kunne likevel ikke tvinge henne til å være sammen med ham, men det måtte da kunne gå an å snakke med hverandre og være venner.
Det var minst like folksomt ute som inne i lokalet. Folk sto i grupper, og titt og ofte dukket en flaske opp fra en lomme og ble sendt rundt. Hjemmebrent. Erling smilte og lette med blikket etter Lena. Hun sto for seg selv på nedsiden av lokalet og røykte en sigarett. Da han kom mot henne, sperret hun opp blikket, før øynene ble smale og hatske. Erling trakk pusten fort.
– Lena, begynte han, og deretter kom en lang ordflom. – Jeg vet ikke hva det er du har imot meg, jeg aner ikke hvorfor du så tydelig viser at du skyr meg som pesten, men jeg ber om at du forteller meg hva som er i veien.
Reaksjonen var voldsom. Lena kastet fra seg sigaretten og trampet iltert på den. Deretter gikk hun løs på ham med en blanding av sorg, sinne og noe annet som han ikke forsto. Han skjønte enda mindre av ordene hun kastet mot ham.
– Du var sammen med henne da hun døde. Du hadde et forhold til Inga. Du bedro meg, og du var for feig til å tilstå! Jeg hater deg!
Erling sto som paralysert. Ganske langsomt gikk det opp for ham hva det var Lena sto der og sa. Hvilke vanvittige beskyldninger hun kom med. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, bestemte han seg for at han ville komme til bunns i dette. Han måtte få henne til å forstå at hun tok feil.
– Jeg var sammen med deg den kvelden, påpekte han. Erling begynte å lure på om hun hadde drukket for mye. Var hun så full at hun ikke visste hva hun sa? Han håpet det hjalp med en påminnelse, men ordene kom nølende og usikre fordi han var så fortvilet. – Vi var jo her … på samfunnshuset … Jeg kjørte deg hjem …
– Og etterpå var du sammen med søsteren min! Lena trampet så rasende med beina i grusen at støv virvlet opp og svevde mellom dem. – Du kan nekte til du blir blå, men jeg vet alt sammen. Inga skrev om deg i dagboken sin. Din helvetes jævel av en bedrager!
Erling kjempet for å bevare beherskelsen. Et kaos av tanker raste gjennom hodet hans. Dette var altså årsaken til at hun gjorde det slutt like etter at Inga døde. Den forklaringen han aldri fikk for tre år siden, valgte hun å kaste i ansiktet på ham nå. Det verste var at hun trodde dette om ham. Lena trodde at han var skyld i Ingas død. Han strammet kjevene og strevde med å beherske seg. Stemmen var hes av tilbaketrengt sinne.
– Det du sier, er løgn. Renspikket løgn.
– Jeg kommer til å hate deg til langt inn i evigheten. Måtte du brenne lenge og inderlig vel i helvete. De burde murt deg inne på livstid. Jeg håper jeg aldri ser deg igjen!
Med de ordene løp hun fra ham.

Til toppen