«Gje mæ de våte klærn, mamma, så skal æ heng de opp ved ovn’. Han Henning klar sæ, skal du se. Han e sterk og sjøvant.» Hun hørte i det samme hvor skjøre disse ordene var. Faren hennes hadde vært en robust og sjøvant kar, men naturkreftene ble for store for ham.

«Æ har fylt torvkassen, så det slæpp vi på ei stund,» sa hun videre, mest for å ha noe å fylle stillheten med. «Vil du se ka æ har strekka?» Hun tok fram strikketøyet og la det på bordet. Glattet over med hendene slik at mønstret skulle komme bedre fram. «Ka du syns?»

«Du verden, kor jevnt og fint du strekka. Og se der …» Hun pekte på bokstavene. «Står det før Henning og Marika?»

«Ja, det e bokstavan våres. Og kryssan skal beskytt mot det onde.»

Moren nikket vitende. «Det e ei døktig datter æ har.» Hun smilte, og Marika kunne se varmen i det brune blikket. En god følelse fylte henne, for hun visste at uansett hva som enn måtte skje med henne, ville moren alltid stå ved hennes side. Beskytte henne om så med sine siste krefter. Akkurat slik en god mamma skulle.

Moren hadde gått til vinduet og bøyde seg for å kunne se ut. «Æ trur han blir stærkar.»

Marika sto litt, så sa hun: «Æ går ut og ser etter han Henning.»

«Kle nu bære godt på dæ.»

«Æ tar en tur på Gløshaugen og etterpå ned i fjæra.»

Moren bare nikket. Det var uansett ikke så mange andre steder å gå.

Marika bøyde rygg og nakke mot vinden mens hun holdt klærne sammen i halsen. Havet var i opprør. Hun kunne se hvordan bårene slo opp mot holmer og skjær, og himmelen var sort langt der ute. Med ett følte hun seg så uendelig liten og fortapt. Dette var Guds skaperverk, og han rådde over alt. Gud som skulle være så god, hvordan kunne han da skape uvær når hennes Henning var ute på havet? Hva skulle vel Henning straffes for? Det måtte da være mer rettferdig å la noe gå utover Thams?

Til toppen