Tora så dem fra vinduet. Hun hadde stått og speidet etter dem lenge. Samtidig hadde en plan langsomt tatt form.

Nå kom en lyslugget kar skrittende langbent oppover bakken. Bak ham gikk en mager kone med brunt skaut over håret. Hun leide en småtass ved hånden, og rundt bena hennes stimet en hel flokk med lurvete unger.

Tora vaklet et øyeblikk da en tynnkledd pjokk på rundt ti pekte forventningsfullt mot stuen. Hva hadde denne familien å brødfø seg med? Ville de sulte hvis de ikke ble husmenn under Bjørnstad? Hun prøvde å telle ungene, men ga til slutt opp. «Åsbakken er min,» hvisket hun mot ruten, så en flekk av dugg sperret utsikten et øyeblikk. «Etter alle disse årene har vesla og jeg rett til å få være her.»

Besluttsomt gikk hun til vuggen. Den var enkel, full av kvist, og grå etter å ha stått i skjulet i alle disse årene. Likevel var den det kjæreste hun eide. Småguttene hadde ligget i den, og nå var det vesle Olivias tur – hennes og Olais kjærlighetsbarn. Det ene av dem, tenkte hun og kjente såret i hjertet verke. Den andre vesle tulla lå stiv og kald borti bergskorten.

Tora lot den dumpe sorgen skylle gjennom seg. Det ble bare verre hvis hun strittet imot, det visste hun. Hver dag besøkte hun graven, hvisket lavt til den døde datteren og nynnet små vuggesanger for henne. En dag skulle Olivia få vite at hun hadde hatt en tvilling, og med tiden burde kanskje Torjus også få rede på sannheten. Akkurat nå orket hun ikke å dele den såre hemmeligheten med andre enn Olai.

«Så, så, vesla mi,» trøstet hun mykt da det kom et klynk fra den varme reivbylten i armene hennes. «Vi skal bare ut og hilse på noen gjester.»

Rolig slo hun sjalet om dem begge og gikk ut. «Goddag,» sa hun fast. «Er det fremmedfolk ute og går?»

«Guds frid,» hilste karen, og strøk av seg luen. «Vi kommer från Bjørnstad.»

«Fra Bjørnstad?» Tora bestrebet seg på å virke overrasket. «Jeg tror ikke jeg har sett dere før.»

Mann og kone vekslet et brydd blikk før mannen sa: «Vi söker arbete.»

«Her, hos meg?»

Nå så fremmedkaren i bakken. «Husfru’n på gården skickade oss.»

«Å!» utbrøt Tora. Plutselig hadde hun ikke hjerte til å plage dem lenger. «Dere må være de nye husmennene.»

«Ja, precis!» Svensken trakk hånden lettet gjennom håret.

«Vil dere ikke komme inn og se dere om?» Tora hadde plutselig oppdaget at et par av de største barna var barbente. Igjen dro en skygge av tvil gjennom henne: Trengte ikke disse armingene husrom mer enn hun? «Det er kaldt å stå ute,» la hun til, «særlig for de minste.»

Den høye karen gjorde et ubestemmelig nikk ut i luften. «Kan jag få titta utomhus först? Vi skulle vilja ha et par kor, och kanske ...»

I det samme fikk han en dytt i ryggen av konen, og nesten stupte mot døren med fremstrakt hånd. «Ursäkta mig,» stammet han rødmende. «Mitt namn är Holger Karlsson, och det här är min fru, Malin. Våra barn ...» Han avbrøt seg selv med et unnskyldende smil. «Ja, dom är många.»

Hun klemte hånden hans fort. «Alle kaller meg fru Tora. Det kan gjerne De også, herr Karlsson.»

Nå trådte konen hans frem. «Fru Tora har en son som bor nära, är inte det rätt? Kommer hon att bo hos honom?»

Tora nikket rolig, men innvendig kokte hun. Så det var det fru Leonora hadde fortalt svenskene – at hun kunne leve på kår hos Torjus!

«Der ser De vedskjulet, herr Karlsson.» Hun pekte, og var stolt av at fingeren hennes ikke dirret. «Og potetkjelleren.»

«Och där borta är ladan?»

«Ja, og stort mer er det ikke, annet enn det dere ser. Skigarden går fra ripsbuskene og bort til bergskorten, men jeg har beite helt ned til åa.»

Herr Karlsson satte kursen mot det lave stenfjøset.

«Kom inn så lenge, dere,» sa Tora da konen ble stående ubesluttsom og se etter ham. Hun hadde alt et par fravokste tresko etter Torjus i tankene. Hadde hun bare hatt et par til! Det skar henne i hjertet at den ene av svenskeguttene skulle fortsette å gå barbent i snøen. Han måtte da forfryse seg!

«Åh, vad varmt och skönt!» utbrøt fru Karlsson idet hun steg over dørstokken. «Och för en trevlig stuga, inte sant barn?»

«Jeg har alltid trivdes her på Åsbakken.» Tora hørte hvor kort hun lød, men hun kunne ikke hjelpe for det. De små løp rundt og tuklet med tingene hennes, som om de for lengst hadde flyttet inn. Konen virket hyggelig nok, men også hun hadde fått denne eierminen som sa: Snart blir dette mitt.

«Ikke rør de krukkene!» utbrøt Tora, og hadde lyst til å gi den langfingrete guttungen en smekk over hånden.

«Lugna er, barn,» skjente konen, men ordene virket halvhjertede. Hun sto borte ved benken og kjente på Toras ullteppe, som om hun vurderte kvaliteten på det.

Tora pustet lettet da herr Karlsson trampet snøen av seg på trammen og kom inn.

«Nå, fikk De sett alt?» spurte hun.

Han svarte ikke. Isteden så han seg tilfreds rundt, gikk bort til ovnen og strakte hendene hjemmevant mot varmen.

Akkurat det ga Tora den harmen hun trengte for å sette planen sin ut i livet. «Det er bare én ting jeg har glemt å nevne.» Hun lo nervøst. «Jeg er ikke sikker på om jeg burde si det, men ...» Hun tygde seg i leppen, som om hun fortsatt var i tvil. «Jeg vil jo ikke skremme dere fra å flytte inn.»

Herr Karlssons blikk smalnet. «Taket är väl inte otät? Där vi bodde förut, fick vi vatnet rakt i huvudet. Minns du det, Malin?»

«Nei, det er ikke noe slikt,» smilte Tora. «Det er bare en underlig følelse jeg har.» Igjen nølte hun. «De så vel ingen nede i vedskjulet, herr Karlsson?» spurte hun forsiktig.

«Skulle det finnas någon där?»

«Noen og noen ...» Tora trakk pusten fort, som om hun ble skremt av sine egne tanker. «Det hender jeg ser en gammel mann der nede.»

«Vad gör han där?» spurte konen og plirte nysgjerrig mot henne. «Är han far till fru Toras barn?»

Tora ristet på hodet, og tvang tilbake trangen til å le midt i alvoret. «Jeg tror ikke han er av kjøtt og blod.» Hun heiste talende på øyebrynene. «Av og til er han nesten gjennomsiktig,» la hun hviskende til.

Fru Karlsson slo hendene for munnen. «Men gode Gud, är han genomskinlig – som ett spöke?»

«Jeg skulle ikke ha fortalt dette.» Tora vred hendene, som om hun led all verdens kvaler. «Men i morges talte gjenferdet til meg også.»

«Vad sa han då?» hvisket konen.

«Noe av det var uforståelig,» Tora ristet langsomt på hodet, «men han sa at det ville komme fremmedfolk til gårds utpå kveldingen.»

«Och det gjorde det minsann.» Herr Karlsson klappet hustruen beroligende på skulderen. «Nu, vad tycks, lilla gumman? Här kan vi väl få det rett så trevligt?»

Tora vendte seg halvt bort. Samtidig konsentrerte hun seg så hardt om skreppen herr Karlsson bar over skulderen, at hun måtte støtte seg til veggen. Planen hennes ville bare virke hvis hun greide å bruke klarsynet sitt til å se hva den inneholdt.

«Jo ...» Fru Karlsson dro på det. «Det kan bli lite trångt för dom minsta, men du kan väl snickra en extra bänk till dom, du som har så bra handlag?»

Tora rykket haken opp da et klart bilde viste seg for henne. Hun hadde det hun trengte, ja mer enn hun hadde håpet på! «Gjenferdet sa også at dere ville ha med dere en stjålen teskje,» sa hun høyt. «Men det kan da ikke være sant?»

«Stulen?» utbrøt herr Karlsson og grep skyldbetynget til skreppen.

En søt triumf rislet nedover Toras rygg, men hun passet seg nøye for ikke å vise det. Isteden sperret hun opp øynene. «Har De virkelig tyvegods på Dem, herr Karlsson?»

«Nej, nej, det är inte så! En skata måste ha stulit skeden, för den lå rakt framför mig på marken. Jag svär att det er sant!»

«Hur är det möjligt att spöket upptäckte skeden?» hvisket den stakkars konen hans skremt. «Ingen annan än jag visste om den. Eller hur, Holger?»

Til toppen