Silja hadde stått på tynn is før. Hun hadde kjent følelsen av panikk ved lyden av is som sprekker idet man innser at man bare har to valg. Enten ta forsiktige steg tilbake eller styrte fremover før isen brister under føttene. Det var akkurat slik det føltes nå. Aino sto i døren på Stallanstorpet med en svart advarsel i øynene. Han har mer av den drogen hjemme på herregården. Ordene klang som dystre kirkeklokker i hodet hennes. I et glimt så Silja for seg Agnes i Kårestua stå og helle ut brennevinet til Melvin i lupinkjerret. Brennevin han hadde kjøpt av Lurve-Bernt for de siste kronene de hadde, og så gjemt på et lurt sted på låven. Men ikke lurt nok, for Agnes hadde funnet det. Et lurveleven hadde det blitt etterpå. Silja og Mari hadde løpt til skogs og hjem til det trygge huset i oppistuen. Var det slik Agnes hadde hatt det i alle år? Frykten var merkelig ukjent, som om hun var på vei inn i en fremmed skog. Engebreth hadde vært en måteholden mann selv om han var glad i et glass vin. At han skulle bli avhengig av drikke eller noe annet hadde aldri vært i hennes tanker. Men mannfolk var nå engang mannfolk, og brennevin var det første de tydde til når verden gikk dem imot. Denne drogen, som var et eldgammelt legemiddel og som Engebreth hadde tatt med seg fra Østen, var likevel noe hun ikke ante noe om. Men hun så det advarende blikket til Aino, og hun hadde fått merke hvordan han hadde forandret seg. Hvis det var på grunn av drogen, ja, da måtte hun sette en stopper for det med en gang. Det slo henne nå at det kanskje ikke var hans fars påvirkning som var skyld i Engebreths forandring. I det minste ikke bare den. Hun vendte seg mot Aino. «Jeg er redd, Aino. Tenk om det allerede har gått for langt?» hvisket hun. «Klarer du ikke å få ham til å slutte med den djevelskapen, ja, da må du komme deg vekk fra ham. Reis til herr Sivertsen. Han er en bra mann som vil ta vare på deg og barna.» «Men jeg er gift. Og Engebreth bedyret at han aldri ville gi slipp på meg. Jeg er hans hustru.» Aino så medlidende på henne. «Da får du be om et mirakel.» Engebreth hadde allerede satt seg i vognen og ventet utålmodig. «Vi skal til Charlottagården i morgen.» «For å hente barna?» Silja kjente seg enda mer ulykkelig. «Engebreth sier vi skal bo der, men jeg har løyet til hans mor om opphavet til lille Alva. Det vil bli like uholdbart å bo der som på herregården her. Dessuten ønsker jeg ikke at barna mine skal vokse opp i Sverige.» «Husk at du og barna kan komme hit når som helst. Vi har trangt om plassen, men det blir alltids en råd.» Silja smilte tappert. «Takk, Aino. Jeg skal huske det.»

Til toppen