Det sved og brant i hårrøttene. Amanda kunne kjenne de knoklete fingrene til Alvin presse mot hodeskallen. Tårene spratt, men det kom ikke en lyd fra henne. Et øyeblikk var det som om ansiktet over henne, de onde øynene og de skjeggete, grå kinnene, ble borte for henne. Smerten i hodebunnen også. Det var som om verden rundt henne holdt på å forsvinne. Bakken under henne gynget svakt, som om den var i ferd med å tippe over. Så vendte alt tilbake, både omgivelsene, smerten, redselen og Alvins grusomme ansikt. Alt var på plass igjen.
 Men det hadde skjedd noe merkelig det korte sekundet alt hadde vært i ferd med å forsvinne. Det føltes som om hun døde litt, men også som om hun våknet til liv igjen. Til et helt annet liv. Et liv i en slags boble, der hun var helt alene med seg selv og tankene sine. Hun kunne fremdeles kjenne smerten som rev i hodebunnen, men det var som om det ikke var hennes smerte lenger. Det var ikke hun som satt der på kne ved en åpen grav, der det lå en død mann, og ble lugget så hardt at håret sikkert kom til å løsne. Det måtte være en annen. For hun var inne i boblen sin. Alene. Og der følte hun seg trygg.
 Hun ble nærmest løftet opp etter håret til hun sto oppreist foran Alvin og stirret inn i det møkkete skjortebrystet hans.
– Hva graver du etter? Stemmen hans hadde en truende klang.
Amanda svarte ikke.
– Svar meg, jente! ropte han rasende.
Amanda åpnet munnen, men det kom ikke en lyd. Noe strammet så voldsomt til innvendig, rundt strupehodet, at ordene ikke klarte å komme ut. Stemmen virket ikke lenger.
– Hvorfor graver du akkurat her? brølte Alvin. Han holdt fremdeles godt fast i håret hennes. – Jeg vil vite hvorfor du …
Han ble avbrutt av Sallys skremte stemme borte fra hjørnet av huset. Hun kom løpende mot dem med de grå hårtjafsene flagrende rundt ansiktet.
– Å, herregud! Å Gud og Gud! jamret hun høyt og tok seg for brystet da hun fikk se gropen i bakken og de små jordhaugene som Amanda hadde gravd opp. – Hva er det som har skjedd?
– Ja, det kan du spørre om! glefset Alvin rasende.
Han hadde sluppet taket om håret på Amanda, men nå kjente hun fingrene hans bore seg dypt inn i den ene skulderen. Han ville ikke slippe taket i henne.
– Hva er det du har sagt til henne? Han formelig spiddet Sally med blikket.
– Jeg? Jeg har vel ikke sagt noe. Tror du jeg er dum?
– Det vet jeg at du er!
– I så fall er det to av oss her. Noe dummere enn å ta livet av Tommy den gang …
– Hold kjeft!
De to ble stående og glo olmt på hverandre i flere sekunder. Amanda lurte på hvorfor Alvin ikke kunne slippe taket i henne, så kunne de krangle videre uten at hun måtte være der. Hun hadde ikke kastet ett eneste blikk ned i gropen, der hånden hennes hadde truffet en del av en hodeskalle, siden Alvin kom og fant henne. Det var nesten som om hun hadde glemt hvorfor hun ble så redd, og hvorfor Alvin ble så sint. Inne i boblen var det ingenting som angikk henne. Så hvorfor skulle hun stå der og høre på at de to kranglet?
– Har hun sett noe? Sallys stemme lød mer redd enn sint.
– Hva tror du?
Sally kastet et blikk ned i gropen.
– Det er ikke så mye som synes …
– Det er nok! Mer enn nok.
– Du skulle ha gravd dypere den gangen …
– Nå holder du kjeft!
Krangelen fortsatte, men Amanda fulgte ikke med lenger. Ikke før hun kjente Alvins neve dytte henne hardt i ryggen.
– Ta spaden og fyll igjen hullet du har gravd! befalte han.
Amanda rørte seg ikke.
– Fyll igjen hullet! Nå!
Hun grep spaden og skrapte de små jordhaugene på plass i gropen, helt til de dekket over det grusomme synet nede mellom døde gresstuster og buktende åmer og insekter. Hun var nesten ferdig da det kom et høyt, gjennomtrengende hyl fra Sally.
– Herre min Jeremias! Alvin! Alvin! Stemmen steg til en skjelvende fistel. –
Alvin, ser du det jeg ser?
– Hva da? gryntet han surt.
– Men snu deg da! Se her …
Sally falt på kne på bakken. Hendene feide bort noen store, visne blader som lå like ved graven. Smykkene som kom til syne gnistret mot dem i sollyset, som et fantastisk fata morgana.
– Se på dette, Alvin! Det var så vidt Sally klarte å snakke da hun løftet de to kjedene, armbåndet og de to diamantringene opp mot Alvin med hender som skalv så det var så vidt hun ikke mistet alt ned på bakken. – Se på dette! gjentok hun. – Jeg visste det … Jeg visste det! jublet hun. – Det måtte være noe mer enn gamle bilder og klær i den kofferten! Dette … Herregud, Alvin, vi er rike!
– Få se! Alvin rev til seg armbåndet, som var det som skilte seg mest ut blant smykkene i Sallys hender, med den ledige hånden. Den andre holdt fremdeles hardt om Amandas skulder.
Amanda sto urørlig og så på hvordan morens smykker ble gransket av de to.
– Vi er rike, Alvin! gjentok Sally åndeløst. – Disse smykkene må være verdt en formue.
Amanda ville protestere. Hun ville rope ut at det var morens smykker. Det var moren som eide dem. De kunne ikke ta dem. Men på ny opplevde hun at stemmen sviktet. Det kom ingen lyd da hun åpnet munnen for å si fra. Bare tårer.
– Så det var derfor hun var her ute for å grave. Sally nikket flere ganger med hodet. – Hun ville grave dem ned.
– Ser sånn ut, mumlet Alvin. Han virket mer fornøyd nå. – Dette må vi se nærmere på. Kanskje er det mer av samme sorten i den kofferten hennes.
Amanda ville protestere. Hun ville si at det ikke var flere smykker. Men ordene ble liggende igjen under strupehodet.
– De må være verdt hundretusener, kom det nesten andektig fra Sally.
– Tja. Kanskje. Alvin var ikke like sikker. – Det kan jo være bare tjafs. Sånne billige kopier som du får kjøpt hos Woolworth.
– Neppe, sa Sally. – Se på klærne hun har med seg … kvaliteten på dem. Og bildene … Disse ringene har nok sittet på en velpleid sosietetshånd, det kan du være sikker på.
– Tja, hvis du sier det, så. Alvin ga henne armbåndet tilbake. – Ta med deg smykkene og jentungen inn, sa han og var igjen blitt brysk i stemmen. – Jeg skal ordne det så ingen ser at det er gravd her.
– Vent litt, la meg først se om det er mer … Sally knelte på nytt og ga seg til å feie gress og blader til side på leting etter flere smykker, men måtte til slutt innse at det ikke var mer å hente. Hun reiste seg igjen.
– Ta henne med inn, befalte Alvin. – Og ikke slipp henne av syne. Hun skal ikke utenfor døren igjen, er det klart?

Til toppen