Eir ble stående som forstenet. En dyp, svimlende følelse tok tak i henne, og hun rygget flere steg med brevet i hånden. Ordene på siden fløt ut, og hun blunket og blunket, som for å se skarpt igjen. En skjelving gikk gjennom henne og forplantet seg til hånden, som nå ristet slik at brevarket flagret. Hun tok stadig steg bakover, som for å slippe unna, og stanset ikke før hun traff gyngestolen, der Besten satt og halvsov.

«Hva behager! Hva foregår!» ropte Besten, som skvatt til og så seg forvirret rundt.

Eir kjente hvordan føttene sviktet under henne, og postmann Paul Støren reiste seg straks og kom henne til unnsetning. Han holdt rundt henne og fikk satt henne ned på en stol, før han med medfølende øyne så på henne og sukket tungt.

«Nei og nei, at dette skulle hende deg, Eir på Haugen. Det er ikke første gang jeg leverer slike brev under storfisket … Jeg kondolerer på det dypeste, frue, det er virkelig en tragedie.»

Eir klarte ikke få frem et ord der hun satt, fremdeles med brevet i hånden. Hun måtte lese det på nytt, måtte være sikker på at hun hadde oppfattet hva som virkelig sto der, men den voldsomme skjelvingen gjorde det vanskelig.

«Om det er noe jeg kan gjøre,» fortsatte postmannen, men Eir ristet på hodet og la brevet på bordet.

«Det er … det … Han er i live …»

Paul Støren klødde seg i hodet og så forvirret på henne.

«Underlig å sende brev om at man er i live … Jeg visste ikke at det var slikt uvær lenger nord?»

Eir holdt den ene hånden foran munnen mens hun trykket papiret inn mot brystet med den andre.

Postmannen skakket på hodet og så betuttet på henne. Så kikket han bort på småjentene og sukket tungt på ny.

«Ai, ai. Og med små barn i huset. Nei og nei. Si bare, er det noe jeg kan gjøre for deg?»

Rakel, som skjønte at noe var på ferde, lot Oline overta gyngehesten og krøp opp på fanget til moren.

«Er det noe galt, mor?» sa hun stille, vesle Rakel, som alltid var så oppmerksom på sinnsstemninger og alt som foregikk rundt henne og menneskene hun var glad i. Nå nærmet hun seg tre år, og kunne allerede snakke like godt som et langt større barn.

Eir holdt hardt rundt henne, før hun så opp på postmannen.

«Det er noe du kan gjøre,» sa hun kortpustet. «Om du kunne hente Disa på Vånheimsgården, ville det være til stor hjelp. Du vet hvor det er?»

Paul Støren nikket, og strakte hals i et forsøk på å få et glimt av hva som sto i brevet.

«Fortell henne at … bare si at han er i live …»

Nå virket postmannen rent forfjamset der han sto og stirret på henne.

«Jeg har gått med post her i alle år, og vet at slike brev kan følges av fornektelse. Det er ikke få som har nektet blankt på sørgebudskap. Men Eir, gode Eir, om du lar meg lese brevet, så kan jeg hjelpe deg med å forstå ...»

«Du forstår ingen verdens ting!» nærmest ropte hun ut mot den perplekse postmannen. Øynene hennes fyltes av tårer. «Bare gjenta for Disa det jeg sier til deg nå: at han er i live!»

Postmannen sukket og tok på seg lua igjen. Han så bekymret på henne mens han ristet sakte på hodet. «Jeg skal be Disa komme med det samme. Det ser ut til å trenges.»

I det samme postmannen forsvant ut av døren, lente Eir hodet bakover og pustet langsomt ut. Rakel klamret seg til henne, og snart kom også Oline krypende opp på fanget. Eir slo armene om begge jentene sine.

Til toppen