Alva ble overrasket da de ble ført inn i værelset til Petronella, for det måtte være der hun hadde holdt til. Hun la merke til remmene i sengen og kloremerker oppetter veggene. Hva i all verden hadde skjedd her? For Alva virket det som om Petronella hadde vært redd, for dette så ikke normalt ut. Svein fortalte at hun fikk anfall. Hadde det vært raserianfall? Men dette var mer enn som så. Hun kunne føle at kvinnen hadde vært redd, men for hva eller hvem?
«Her skjedde det.» Svein gikk bort til vinduet. «Der ser du hengelåsen. Det er umulig å komme seg ut. Vinduet er låst, det nytter ikke å komme ut herfra. Jeg kjenner at jeg blir rar i hodet av å være her inne. Enn du? Merker du noe her?»
«Ja, jeg gjør det, Svein, og det gjør vondt langt inn i sjelen. Kona di var redd. Livredd, men hvorfor vet jeg ikke. Hun var ikke syk på sinnet. Nei, det var hun aldri, men hun var redd. Og du lenket henne fast og da ble alt verre for henne. Jeg forstår hvorfor hun gikk rundt i huset mens du var borte, og hvordan hun kom seg ut.» Alva gikk bort til forhenget og skjøv det til side. Der var døren, den hun hadde følt siden hun kom inn i rommet.
Svein gikk sakte bort til døren mens han så helt fælen ut. Deretter dro han ned klinken og åpnet døren. Han gikk inn og hun fulgte etter. Lars var rett bak henne.
Rommet var stort og det hadde ikke noe vindu. Det eneste lyset kom fra Petronellas værelse. Men Alva kunne se at det var støv overalt, spindelvev også, og at møblene var eldgamle. Det luktet surt rundt henne. Det var nesten så hun kastet opp. Lukten var grusom.
«Her vil jeg ikke være. Så hun kom seg inn hit, men så da?» Svein gikk bort til en annen dør som førte ut i den lange gangen, åpnet den og så ut. «Der er forklaringen. Hun visste akkurat hva hun skulle gjøre, og jeg forsto det ikke?» Svein klødde seg i hodet. Han var forskrekket nå, det var lett å se.
«Der ser du. Din kone ble verre da du låste henne inne. Hun bodde i et fengsel, men klarte ikke å uttrykke seg ordentlig. Det var ikke noe annet galt med henne. Hun fikk med seg alt som skjedde her.»
«Det kan ikke være sant,» sa Svein og hun hørte håpløsheten i stemmen hans. «Men hvorfor fortalte hun meg ikke hvordan det var fatt?»
«Fordi du ikke forsto henne. Du skjønte ikke at hun hadde problemer med å forklare hvordan det var fatt. Stemmer ikke det?»
Han nikket. «Hun sa svært lite. Det nyttet ikke å snakke med henne. Doktoren tok feil, og jeg også. Jeg er jo utdannet doktor, og burde ha sett det, men det forklarer ikke hvordan hun kom seg opp i vinduet.»
Alva tenkte på det Ernst hadde sagt. Han hadde sett blod og kloremerker, som om hun forsøkte å holde igjen, men at overmakten ble for stor. Han hadde ikke nevnt kloremerkene på veggen og heller ikke remmene i sengen.
«Jeg tror vi skal komme oss ut av dette rommet. Vi er ikke velkommen her,» sa hun da hun kjente noe som rørte ved ryggen hennes.
Lars kom seg ut i gangen og stilte seg med ryggen mot veggen. Han var livredd, det så hun på øynene hans. Kunne det være at han hadde kjent det samme som henne?

Til toppen