Andrine kvapp der hun sto foran peisen. Hver gang Marina nevnte Isak, stivnet hun eller falt i tanker. Hun hadde kommet over sorgen, men han var fortsatt i hjertet hennes, selv om hun elsket Magne. De to, tenkte Marina. Det hadde vært en spesiell kjærlighet. De var ett på så mange måter. Han var ett med moren. De hadde sikker kranglet de også, selvfølgelig, men det var et bånd mellom moren og faren som Marina aldri kom til å se mellom moren og Magne. Nei, ikke slik, selv om han forsøkte aldri så mye.
Marina ble overrasket da hun hørte en vogn på tunet. Hun reiste seg og gikk bort til vinduet. Marna og Olav kom ut og gikk arm i arm over gårdsplassen. Marna var som vanlig flott kledd i en dyprød kappe med hette. Marnas staselige klær var vel noe som bare fulgte med det livet hun nå førte. Men Marina visste at Marna ofte lengtet tilbake til de dagene hun kunne løpe rundt som hun ville og kle seg i anvendelige klær. Det hadde hun sagt i et fortrolig øyeblikk. Så Marina trengte ikke kjenne seg sjalu. I det store og hele var hun glad for at hun slapp å gå på stas nesten døgnet rundt. Men ekteparet kledde hverandre, det var ikke vanskelig å se.
«Hvem er det som kommer?» spurte moren i bakgrunnen.
«Det er Marna og Olav. Jeg hadde ikke ventet at de kom hit nå.»
«Så flott. Da må vi be kokka servere middag til flere litt senere. Jeg er sikker på at de blir litt når de først har tatt seg tid til å komme en tur.»
Marina satte seg igjen. Hun gjespet. Drammen hadde gjort henne søvnig, men det fikk ikke hjelpe. 
Marna og Olav kom inn, og snart gikk samtalen rundt bordet. Magne tødde opp, og Eldrid slo av en prat med Marna.
Marina følte seg litt utenfor, men så var hun heller ikke spesielt lysten på å prate, så hun ikke kunne klage. Det var kanskje like greit at de lot være å snakke om Lucas. I stedet talte de om en rødhåret mann som igjen hadde vist seg på en knaus ikke langt fra gården da de kom trillende med vognen. Da gikk det et støt gjennom henne. Igjen en rødhåret mann. Hvor mange var det av dem, eller var han den samme som hadde vist seg før?
«Han sto der rett opp og ned og stirret på vognen,» sa Olav. «Da jeg fikk stanset og skulle til å gå ut, var han borte, som om han aldri hadde vært der. Da tenkte jeg i et øyeblikk at jeg hadde sett et skrømt, men da Marna også hadde sett ham, slo jeg den tanken fra meg. Han må rett og slett ha stått der for å skremme oss. Men jeg går ikke på det der lenger. Jeg har gått trøtt av alt sammen. Jeg hjalp Lucas lenge, men verken jeg eller mine ansatte er lovens lange arm. Ikke hjalp det stort heller.»
«Rødhåret mann,» sa Marina sakte mens hun sto foran peisen og så inn i flammene. «Igjen en rødhåret. Igjen en … Igjen en bastardsønn av Albert Johansen. Det kan ikke være noen andre. Jeg er sikker på at Albert satte av penger til sine sønner før sin død, slik at de kunne plage livet av oss når de ble voksne. Jeg synes jeg ser det for meg. Den sleske mannen. Smilet og de kalde øynene. Sigarlukten og alle kvinnene han narret. Satte barn på dem og stakk så av. Først da han innså at han var på vei til å bli tatt tok han kontakt med kvinnene og lot dem få penger slik at sønnene kunne gjøre dette …»
«Nei, nå, Marina. Nå skremmer du oss,» sa Marna. «Du taler i gåter på en måte som gjør meg engstelig. Er du egentlig her? Stemmen din er så monoton.»
Marina snudde hodet sakte og så på søsteren. «Tankene for dit av seg selv, Marna. Jeg vet ikke om det var slik eller ikke, men en gang i blant kommer slikt til meg uten at jeg har kontroll over det. Som om noen andre snakker for meg. Det er skremmende.» Hun skalv, for da hun snakket, så hun den stygge mannen for seg. Han var her for å drepe, men det var ikke Marina som var målet.
Det var Andrine!

Til toppen