– Jeg blør! Anna, jeg blør! Anna slet med å holde på den tunge skinnfellen, som nesten hadde forsvunnet i snøkavet. Hun hørte knapt hva Charlotte sa, vinden ulte og buldret og jaget snøen rundt dem. Jeg må ikke gi opp nå, tenkte hun fortvilet, må forsøke å holde hodet kaldt. Én ting om gangen. Først redde skinnfellen, det er det viktigste av alt. Uten fellen kunne Charlotte fryse i hjel. De hadde riktignok én til, den Charlotte satt på, men likevel. I stormen, uten ly, midt ute på den store sjøen, var en enkelt skinnfell ikke mye å verge en fødende ungjente med. Desperat bakset hun med skinnfellen, og fikk den opp på sleden på et eller annet vis. Fra seg av lettelse la hun seg på fellen for å holde den nede med kroppen sin. Hun tittet forover. Det var så vidt hun skimtet Odin. Fjordingen kom og gikk som et spøkelse i det tette snødrevet. Hvor er Mobro? tenkte hun og kjente hjertet banke. Har han ikke merket at vi har stanset? Vi kan da ikke ha mistet ham? Angsten hogg til i brystet. Hva om Charlotte var i ferd med å føde, og hun og Mobro var kommet vekk fra hverandre? Hun ante jo ikke hvor de skulle, annet enn mot et lite gårdsbruk som lå et sted på den andre siden av sjøen. Og hvor langt kunne det være igjen til bredden? Hun myste mot Charlotte gjennom snøen og vinden. Et par skrekkslagne øyne lyste i åpningen mellom skjerfet og den altfor store skinnlua. Halve kroppen var dekket av et tynt lag med snø. Anna forsøkte å legge seg så hun skjermet henne for vinden. – Har du vondt? skrek hun. Det samme skremte blikket fra Charlotte. – Vet ikke, jeg … Stemmen hennes var kraftløs, de siste ordene forsvant med stormen. At Charlotte ikke skrek, kjentes skremmende. Ellers skulle det ikke mye til før hun hylte. Kanskje var Charlotte i ferd med å blø i hjel, for alt hun visste. Anna bet seg i leppen for ikke å få panikk. – Bare ligg i ro, skrek hun, mens hun akte seg bort til henne. Møysommelig fikk hun trukket den andre fellen med seg. Hun la den over Charlotte og våget ikke annet enn å ligge delvis over den selv, for at vinden ikke skulle få tak i den på nytt. Mobro var fremdeles ikke å se. – Jeg må undersøke deg, skrek hun til Charlotte. Hun tok av seg de tykke skinnvottene. La dem under seg så de ikke skulle forsvinne med vinden. Hun stakk hånden inn under fellen. Det var vanskelig å finne frem, men til slutt fant hun veien mellom lagene av tøy. Hun lette seg frem til der barnet skulle ut, og kunne kjenne at tøyet var vått. Hun trakk hånden til seg igjen, og holdt den opp mot det sparsomme lyset. Snøen som drev festet seg til fukten hun hadde fått på hånden, det var som det frøs til et lag med is. Det prikket og stakk i fingrene.

Til toppen