Sveve over byen

Hverdagen gis et mytisk skjær i Kristian Klausens andre roman Akilles, en bok som bør gi denne særpregete, fascinerende stemmen i norsk litteratur et solid gjennombrudd.

Som nyutdannet fra Kunst og håndverk 1 ved Høgskolen i Oslo – «alle visste at vi strengt tatt var en formingslærerklasse» – har den navnløse fortelleren i Akilles blitt ansatt til å undervise i nettopp dét faget ved Røyken videregående skole utenfor Drammen. Slik skal det ikke gå. Allerede på jobbens første dag får han vite at formingsklassen hans er nedlagt grunnet nedskjæringer. Men han kan ta et deltidsvikariat frem til jul som kroppsøvingslærer i stedet, hvis han er interessert?

Kroppskunst
Etter flere år som kunstelskende, sigarettrøykende, vindrikkende slappfisk – som på toppen av det hele lever i selvpålagt sølibat etter noen pinlige, impotensrelaterte episoder – er ikke dette et innlysende yrkesvalg for vår mann, men han kan alltids prøve, sier han, til de øvrige gymlærernes store fortørnelse. Utdannet ved Statens Idrettshøyskole som de er, går dette på deres faglige stolthet løs. Som om hvem som helst kunne undervise i gym. Det viser seg imidlertid at han som utdannet kunstner/formingslærer med spesiell interesse for kroppen – «i tradisjonen etter malere som Michelangelo og Rubens, og fotografer som Robert Mapplethorpe og Elmer Batters» – har en kroppslig tilstedeværelse som, kombinert med en ungdom som basketballspiller, gjør at han likevel kan utføre jobben (og sende en innbitt gymkollega rett i ribbeveggen under en fotballkamp). Når han etter fire uker i jobben oppdager at nevnte gymkollega har laget et kikkehull inn til jentedusjen, får han rikelig med anledning til å dyrke sin fascinasjon for den kvinnelige anatomi.

Høyt og lavt
Akkurat her er vi fremme ved kjernen i Klausens til tider ubehagelige, til tider hysterisk morsomme, gjennomført glimrende roman. Fortellerens blikk og verdensforståelse er gjennomsyret av det aller edleste innen litteratur, kunst og musikk, fra Homer via Michelangelo til Bach, slik at de på overflaten trivielt hverdagslige, til og med tarvelige begivenhetene løftes opp til de nærmer seg det guddommelige. (Samtidig er det nettopp denne altoppslukende fascinasjonen for det aller vakreste og mest opphøyete som har gjort ham til slik en kvapsete pusling ved romanens begynnelse, en elegant skjebnens ironi fortelleren selv er smertelig klar over.) En video med Michael Jordans basketballprestasjoner, akkompagnert av Matteuspasjonen på stereoanlegget, gir fortelleren en ekstatisk kunstopplevelse. Drammenselva blir Styx, hvor fortelleren som barn blir døpt av moren for å herdes, akkurat som den greske mytologiens Akilles, krigeren med det ene, fatalt svake punktet. Kikkehullet blir et verktøy til seksuell utfoldelse (som han bare får til på egen hånd), men også en åpning inn mot menneskeheten på sitt mest sårbare og uforanderlige.

Stemmen
Kristian Klausen har skapt et uttrykk som bærer i seg enorme mengder litteratur, fra Homer til Solstad, men som like fullt er helt hans eget. Setningene stiger og synker rytmisk og fritt som bølger på åpent hav, og fanger inn den enorme himlingen kulturen danner over fortellerens stusselige hybelliv. Det veksles ubesværet mellom gymsalens svette ståk og Bachs musikalske dypdykk i religionens mysterier – at høyt og lavt flettes sammen så harmonisk som det gjør, er en bragd i seg selv. Akilles er rett og slett et funn av en roman, og bør gi Kristian Klausen et stort publikum, ære og berømmelse. Skjønt det kan hende den ikke vil gi ham så mange venner på Røyken videregående.