Hvor lenge siden er det jeg leste noe så egenrådig, noe så insisterende og likevel uanstrengt, noe så, ja, originalt? Og det har så vidt begynt!

Av Pedro Carmona-Alvarez

Mitt første møte med Roberto Bolaño var, som alt annet av verdi, fullstendig tilfeldig. Jeg befant meg i Tyskland, på begynnelsen av 2000-tallet, og under noen ledige timer midt på dagen gikk jeg innom en bokhandel for å finne en bok på engelsk, eller spansk, som jeg kunne lese på kafé. Jeg fant Ville Detektiver på en støvete bokhandel midt i Essen, som mer enn noe annet minnet meg om Lillestrøm. Jeg bladde litt, hadde aldri hørt om forfatteren, likevel kjøpte jeg boken, men før jeg fikk kommet meg til kafeen jeg hadde sett meg ut, ringte noen, eller så traff jeg noen, eller så satt jeg bare på en benk og stirret ut i luften og så måtte jeg tilbake på jobb. Noen dager etter satte meg på et fly for å krysse Atlanteren, og idet jeg lettet fra Bergen bladde jeg opp på første side og begynte å lese. Siden har jeg fortsatt. Med en begeistring og en entusiasme som jeg – på den tiden – ikke trodde jeg skulle oppleve igjen. For det er nettopp begeistring som er det første ordet jeg forbinder med Roberto Bolaños verk. Helt siden den flyturen har jeg utrettelig lest ham, anbefalt ham til alle jeg kjenner, gjenfortalt deler av bøkene hans og skrevet om ham. Ja, jeg har rett og slett mast hull i hodet på folk. Jeg innrømmer det.

Ville Detektiver begynner med dagboksnotatene til den foreldreløse juss-studenten Juan Garcia Madero. Stedet er Mexico City, på midten av 70-tallet. Madero, 17 år gammel og fullstendig oppslukt av poesi, blir innlemmet i poesikretsen til real-visceralistene («en slags meksicansk Dada» har Boloaño uttalt), hvis lederskikkelser – meksikaneren Ulises Lima og chileneren Arturo Belano – lever av å stjele bøker og selge marihuana til rike og velstående mennesker i kunst- og kulturkretser. Real-visceralistenes episenter er Font-familiens hus, og bevegelsens medlemmer er unge, rebelske, veltalende, sprenglærde på et vekslevoksent, ytterst litterært vis; alle sammen forelsket i poesien, eller snarere aldeles fortapte, fortapte på en delirisk, traumatisk og vill måte; for det er slik ungdommen leser (og lever, det er det samme), som om det fantes et mylder av små Rimbaud’er rekende rundt i 70-tallets Mexico, ynglinger som snart vil vokse opp og la seg sluke av den malstrømmen som er virkeligheten, verden.

Ustanselig lesing og liv
Sentralt i Maderos dagbøker er den ustanselige lesningen, skrivingen, den overveldende seksualiteten og ikke minst: Belano og Limas jakt på den obskure meksikanske avantgardisten Cesárea Tinajero, en gang utgiver av tidsskriftet Cavorca og den opprinnelige stifteren av real-visceralismen. Tinajero levde og virket som poet på 20-tallet, og dessuten forfattet hun talene til en av generalene under den meksikanske revolusjonen. Ingen har sett eller hørt fra henne på mange tiår, men Belano og Lima fatter interesse for hennes minimale, nesten usynlige poesiproduksjon. Ville Detektiver er en roman som, blant mange andre ting, dreier seg om å lete, om å jakte, om å begi seg ut på formålsløse, selvutslettende odysseer, og Lima og Belanos jakt på den glemte avantgardisten kaster siden de unge poetene ut i sin egen odyssé; nyttårsaften 1975 finner vi Belano, Lima, Madero og den prostituerte Lupe på vei ut av Mexico City i en bil, på flukt fra Lupes hallik og på jakt etter Tinajero, i det golde ørkenlandskapet i Nord-Mexico.

Juan Garcia Maderos fortelling er så full av liv, av bevegelse, av ungdommelig overmot, humor og selvbevisst fortellerglede at man hele tiden tar seg i å tenke: hvor lenge siden er det jeg leste noe så egenrådig, noe så insisterende og likevel uanstrengt, noe så, ja, originalt?

Og det har så vidt begynt! For Ville Detektiver er på mange måter en roman som ikke alltid oppleves som en roman, en roman som forvirrer leseren fra første øyeblikk. Etter 140 sider går boken i oppløsning, Belano og Lima forlater Mexico hver for seg, og de neste fire hundre sidene fylles opp av over førti monologer, som spenner over to tiår, og som legges i munnen på folk som har truffet Belano og Lima mellom 1976 og 1996. Fortellingene går og går. Og så avsluttes de, og en ny fortelling begynner. Igjen og igjen. Forfattervenner snakker om poesi og vennskap. Kjærester snakker. Elskerinner. Kritikere. Og selv om alle sammen synes å kretse om Lima og Belano, snakker de egentlig mest om seg selv, om sine liv, skuffelser, sine kjærligheter og sorger. Fortellingene tar oss med til over et dusin land, og gjennom disse beretningene, disse stemmene, ser vi også hvordan real-visceralismen går i stykker; Og med den en hel generasjons idealisme og politiske bevissthet. Men der de store forfatterne før ham synes å være besatte av Historien, skriver Roberto Bolaño om bruddstykkene. Han skriver om gjengangerne, om eksilet som spredte hundretusener av mennesker rundt omkring i verden, om den stadige, meningsløse vandringen til folk som aldri kan komme hjem. Ville Detektiver er en bok om en generasjon rotløse individer, folk som ikke helt vet hvordan de skal leve i et kontinent fylt opp av mørke og ulykke. Samtidig er boken hysterisk morsom, ironisk, klok, frekk, sentimental og rørende. En roman om poeter som insisterer på at poesien og litteraturen ikke bare dreier seg om bøker, men også om en slags grunnholdning til verden, til væren, til det menneskelige.

Poeter som ser
Og detektivene?

Hos Roberto Bolaño er de nettopp poetene, de som ser for oss, de som våger å stirre virkeligheten i hvitøyet. Og det samme blikket kreves når man skal stirre inn i litteraturen, for også den er en revne, et svart hull, sånn som virkeligheten. Derfor er også leseren en slik detektiv, en som jakter på mening og sannhet i en verden fylt opp av løgner. Litteraturen er en avgrunn, sykelig, latterlig, farlig, men sann.

Kjære leser: Velkommen til Bolaños univers. Å, som jeg misunner deg som skal lese denne boken for første gang.