Øya (Heftet)

Serie: Hvite hjerter 5

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hvite hjerter
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202538637
Kategori: Romanserier
Omtale Øya

Amelia vet nå at hun hadde en søster, likevel kan ingen fortelle hvem hun var – eller om hun lever. Ingrid kan heller ikke hjelpe, men betror Amelia en annen hemmelighet ...

Imens har Ellinor funnet sitt kall på fødselsstiftelsen. Hospitalets fremtid er imidlertid truet, og sammen må familien Abildgaard finne en løsning, før det er for sent.

«Far?» sa Amelia. «Du må fortelle meg det.» Hun sa det lavt, men fast.

Faren møtte blikket hennes, uten å si noe. Så ristet han på hodet og snudde seg vekk. «Jeg er bundet av et løfte jeg ga for lenge siden, Amelia. Selv om jeg ville, kan jeg ikke bryte det.»

Til toppen

Andre utgaver

Øya
Bokmål Ebok 2017
Øya
Bokmål Nedlastbar lydbok 2021

Flere bøker av Ann-Christin Gjersøe:

Utdrag

Amelia gikk inn i den lille stuen i fyrvokterboligen og satte seg i gyngestolen foran den åpne grua. De sprakende vedkubbene varmet godt, og fra kjøkkenet duftet det av nykokt kaffe og søt bakst.

Hun lukket øynene, trakk ullteppet over fanget og lot stolen gynge sakte frem og tilbake, trett etter reisen fra Ekely. Som alltid hadde hun gledet seg til å komme hjem, men denne gangen føltes det annerledes enn tidligere. Det hun i alle år hadde betraktet som barndomshjemmet sitt, hadde fått noe fremmed over seg, selv om alt var som før.

Ute i vindfanget hørte hun faren lukke seg inn, og om litt kom han inn i stuen og satte seg i stolen ved siden av henne.

Faren småpratet om vær og vind mens han tente pipen og husholdersken serverte dem kaffe og lun eplekake med krem.

Amelia gløttet bort på ham mens hun tok en slurk av kaffen. Ingen av dem hadde nevnt det han hadde fortalt da han var på Ekely. Kanskje han ikke tenkte over det? Han hadde i alle år visst at hun ikke var datteren hans, mens hun selv ikke hadde vent seg til tanken på at de to hun i alle år hadde betraktet som sine foreldre, var hennes onkel og tante.

Etter å ha fortært et halvt stykke av eplekaken bestemte Amelia seg for å spørre om det som lå henne på hjertet. «Far, det er noe jeg må spørre deg om,» begynte hun.

Faren gløttet bort på henne mens han skrapte asjetten ren for krem med dessertskjeen. «Ja, det er vel kanskje ikke så underlig,» sa han lavt, som om han kunne lese tankene hennes. «Jeg forstår at det må ha kommet bardus på deg å få vite …» Han tidde og la skjeen fra seg, uten å si noe mer.

Amelia flyttet på seg i gyngestolen. Faren hadde alltid vært en mann av få ord.

«Jeg var ikke alene på Øya, var jeg vel, far?»

Faren så forskrekket på henne. «Naturligvis var du alene, Amelia. Ingen andre bodde på Øya enn Magnus og Christiane.» Han løftet kaffekoppen til munnen, uten å se på henne.

Amelia mønstret faren. Hun kjente ham. Han var en dårlig løgner.

«Jeg husker ikke stort fra den gang,» fortsatte hun, «men jeg tror vi var to barn der ute. Jeg – og et lite barn, en pike, tror jeg.»

Faren så vekk, og Amelia kjente at hun ble varm og kald om hverandre. Hun hadde rett, hun så det i farens ansikt.

«Jeg hadde en søster, hadde jeg ikke?»

Ordene ble hengende og dirre i luften, uten at faren svarte. Fremdeles taus, strøk han seg over ansiktet, først én gang, så en gang til. Deretter så han bort på henne, som om han skulle til å si noe, men så knep han munnen sammen.

«Det er ikke alt jeg kan fortelle deg, Amelia, selv om jeg hadde ønsket,» svarte han omsider, med fremmed stemme.

Hun ble sittende og se på ham, uten å forstå og uten å vite hva hun skulle si. «Hva mener du, far?» stammet hun frem.» Hvorfor kan du ikke …»

Faren reiste seg brått. «Jeg har aldri brutt et løfte, Amelia. Og det kommer jeg heller ikke til å gjøre nå.»

Overrumplet over det uforståelige svaret, ble hun sittende alene tilbake etter at faren hadde forlatt stuen. Hvorfor ville han ikke svare henne? Hvorfor var han blitt så brysk? Hva var dette løftet han mente å være bundet av? Og hvem hadde han gitt det til?

Hun krøp sammen i gyngestolen mens hun kjempet med tårene.

Hun visste ikke om faren var klar over det, men selv om han hadde sagt at han ikke kunne si noe, hadde hun likevel fått svar på spørsmålet sitt.

For hvorfor skulle faren svare som han hadde gjort om hun ikke hadde en søster?

Til toppen

Bøker i serien