Kajsa finner den sorte parykken i stallen og skjønner at den tilhører Wilhelm.
Fortvilet rømmer hun hjem til Tangen og forteller alt som har skjedd. Hun er
svanger, og Ola frykter for hennes liv dersom hun drar tilbake til ektemannen.
Sammen legger de en plan for å bli kvitt Wilhelm. Kajsa skal ikke behøve å lide
mer!
«Wilhelm ble redd, det var ikke vanskelig å se. Han skal bli
tatt for det han har gjort, men det er viktig at han ikke mistenker at du vet
noe.» «Ja, mor. Det er det.» Nå håpet hun at alt gikk etter planen. Hun
la seg lenger ned i sengen, dro teppet oppunder haken og lukket øynene. Nå var
det bare å vente.
UTDRAG FRA BOKEN: Kajsa så på Maren og Helga som gjorde i stand middagen. I dag skulle de ha
motti, en mettende rett som finnene ofte spiste. Det var lenge siden de hadde
spist det, og hun gledet seg. Likevel var hun rastløs. Moren visste hva
som rørte seg i henne. Hun forsto. Kallin var der ute, og hun måtte finne
ham. Hun skulle ta med seg Kallin og Peter til Tangen. Det føltes som om det var
her det var trygt å være. Men hvordan skulle hun klare å komme seg helt til
torpet? Det var langt dit, og det var mye snø overalt. Hun kunne ikke ta seg inn
med hest der nå. Det var håpløst. Hun reiste seg og lot de eldre samtale
og lage mat sammen. Kokka hadde fri i dag fordi moren hennes var syk. Kajsa
undret seg på hvor lenge hun ble borte denne gangen. I hallen fant hun frem
kåpen og vottene. Så tok hun på seg støvlene. Da det var gjort, gikk hun ut på
tunet. Der så hun to drenger som ikke hadde arbeidet så lenge hos
dem. «Martin?» ropte hun. Martin hadde hatt tjeneste i Sverige for mange
år siden, og han hadde også vært i Danmark i noen år. Men nå var han tilbake og
hadde fått arbeid hos dem. Han hadde sagt at han kjente noen på Finnskogen, men
hun visste ikke hvem det var. Han kom springende bort til henne. «Ja, fru
Kajsa, er det noe du ønsker?» Hun så at han var blitt litt grå i kinnskjegget,
men ellers var han en staut kar. Hun undret seg på om han var gift, for hun
visste svært lite om ham. Hun la frem det hun hadde på hjertet, og han var ikke
vond å be. «Selvfølgelig skal jeg følge deg dit,» sa han med et
smil. «Takk. Du må kle deg godt. Det er mye snø i skogen
nå.» «Ja, det skal jeg.» Kajsa satte seg på krakken og ventet på
ham, men reiste seg fort da hun så faren og følget hans komme ridende. Julius
red bakerst. Hun sprang bort til faren, som hadde hoppet ned på bakken
og samlet tøylene. «Far, fant dere ham?» spurte hun spent. «Nei,
det var ingenting å finne. Vi tar en rast og drar tilbake igjen. Denne gangen
holder vi oss i nærheten.» «Mor har møtt en mann som er i familie til
denne jenta som ble drept. Hun het visstnok Petronella. Men det viste seg at mor
talte med en som allerede var død. Hun trodde han var i live, og
…» Faren rynket pannen. «Hva er det du sier? Hvor møtte hun
ham?» «På branntomten ved den gamle koia.» «Jaså, har hun vært
ute og ridd igjen?» «Ja, men hun har det bra,» skyndte hun seg å si. Hun
burde ikke ha sagt noe. Faren likte ikke at moren red nå som hun var
barntung. «Jeg går og taler med henne.» Faren ropte på stallgutten som
kom løpende. «Du tar deg av hestene. De må ha høy og vann, og tørk dem så godt
du kan,» sa faren myndig og hastet fra dem begge. Tjenestemennene gikk
inn i tjenerstua sammen med Julius, og Kajsa satte seg på krakken igjen. Snart
kom stallgutten bort til henne. «Skal du ut og ri?» spurte
han. «Nei, jeg skal gå. Jeg trenger ingen hest i dag.» «Bra, for
det er mange hester jeg må ta meg av nå.» Hun
nikket. Stallgutten var bare femten år, men han var dyktig, og faren var
fornøyd med ham. Han hadde godt lag med dyrene. Hun reiste seg da Martin
kom tilbake, kledd i pels og stor lue. Heldigvis hadde han også husket å ta på
seg votter. «Da går vi,» sa hun, og sammen gikk de gjennom den åpne
grinda. Den sto på skjeve på grunn av all snøen. «Er det langt innover
skogen vi skal?» undret Martin da de endelig hadde kommet seg over
jordet. «Ja, det er et stykke innover. Vi skal til Kauppi-torpet. Jeg må
hente Kallin og Peter.» «Jeg har hørt om dem. Jeg kjente en jente en
gang som bodde på et torp. Men jeg dro fra henne,» sa han. Kajsa ble
nysgjerrig. «Hvorfor det?» «Jeg ble redd. Det spøkte der,» sa han. Kajsa
gikk foran ham nå, men han var like bak henne. «Det er ikke farlig. De
fleste som viser seg for oss, gjør ingen skade,» sa hun over
skulderen. «Det var nifst.» «Ja, det kan nok være det for dem
som ikke forstår. Men hvem var denne jenta da?» «Hun het
Hannele.» Kajsa stanset og snudde seg mot ham. «Hannele? Jeg kjenner
henne, hvis du mener finnejenta.» Martin smilte overrasket. «Ja, det
gjør jeg. Bor hun langt herfra?» «Nei, hun bor på Furulia. Hun er gift
med min onkel.» Smilet ble borte. «Jeg burde vel ha tenkt meg det. Det
er mange år siden jeg dro fra henne.» «Ja, hun har vært gift med ham
lenge. Elsket du henne?» dristet hun seg til å spørre. «Ja, men jeg var
feig og dro min vei. Jeg har angret hver dag selv om alt var min skyld. Jeg
giftet meg aldri. Det var bare Hannele for meg.» «Det var trist å høre,
men hun vil helt sikkert like å møte deg igjen. Hannele er en trivelig
kvinne.» «Jeg vet det,» sa han, «men la oss ikke tale mer om henne. Skal
vi gå videre?» Kajsa rødmet. Hun hadde talt til en dreng som om han var
hennes fortrolige. Det passet seg ikke. «Ja, vi går,» mumlet hun. Snart
kom de til lysningen, og hun stanset. Det var ferske spor etter ulv i
snøen. «Kanskje ulvemannen er i nærheten?» sa hun, og Martin kom opp ved
siden av henne. «Ja, her har ulven gått.» «Han er nok på sporet
av Wilhelm. Kanskje det blir ulven som klarer å ta ham?» «Jeg vet
sannelig ikke.» Da de hadde gått en stund igjen, stanset Kajsa. En eldre
mann kom gående ut av skogen. Hun hadde aldri sett ham før, men han kom rolig
mot dem. «Vi venter til han går forbi oss,» sa hun til
Martin. «Ja vel,» nikket han. Den eldre mannen stanset foran
dem. Hun så at han hadde et brev i hånden. «God dag,» sa han vennlig.
«Hvem er dere, og hvor er dere på vei?» «Vi skal til Kauppi-torpet,» sa
Kajsa. «Å, jeg kommer derfra nå. Det er ingen der lenger. Torpet er
forlatt.» Kajsa stivnet. «Hva sier du? Nei, det er ikke sant. Kallin og
Peter bor der.» Den gamle ristet på hodet. «Nei, de dro av gårde for
noen timer siden. Jeg fikk et brev av Kallin som jeg skulle levere til Kajsa på
Tangen gård. Kanskje du kjenner henne?»