Alene på gården (Heftet)

Serie: Fossefall 51

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Fossefall
Serienummer: 51
ISBN/EAN: 9788202411312
Kategori: Romanserier
Omtale Alene på gården
Kajsa finner den sorte parykken i stallen og skjønner at den tilhører Wilhelm. Fortvilet rømmer hun hjem til Tangen og forteller alt som har skjedd. Hun er svanger, og Ola frykter for hennes liv dersom hun drar tilbake til ektemannen. Sammen legger de en plan for å bli kvitt Wilhelm. Kajsa skal ikke behøve å lide mer!

«Wilhelm ble redd, det var ikke vanskelig å se. Han skal bli tatt for det han har gjort, men det er viktig at han ikke mistenker at du vet noe.» «Ja, mor. Det er det.» Nå håpet hun at alt gikk etter planen.
Hun la seg lenger ned i sengen, dro teppet oppunder haken og lukket øynene. Nå var det bare å vente.


UTDRAG FRA BOKEN:
Kajsa så på Maren og Helga som gjorde i stand middagen. I dag skulle de ha motti, en mettende rett som finnene ofte spiste. Det var lenge siden de hadde spist det, og hun gledet seg. Likevel var hun rastløs.
Moren visste hva som rørte seg i henne. Hun forsto.
Kallin var der ute, og hun måtte finne ham. Hun skulle ta med seg Kallin og Peter til Tangen. Det føltes som om det var her det var trygt å være. Men hvordan skulle hun klare å komme seg helt til torpet? Det var langt dit, og det var mye snø overalt. Hun kunne ikke ta seg inn med hest der nå. Det var håpløst.
Hun reiste seg og lot de eldre samtale og lage mat sammen. Kokka hadde fri i dag fordi moren hennes var syk. Kajsa undret seg på hvor lenge hun ble borte denne gangen.
I hallen fant hun frem kåpen og vottene. Så tok hun på seg støvlene. Da det var gjort, gikk hun ut på tunet. Der så hun to drenger som ikke hadde arbeidet så lenge hos dem.
«Martin?» ropte hun. Martin hadde hatt tjeneste i Sverige for mange år siden, og han hadde også vært i Danmark i noen år. Men nå var han tilbake og hadde fått arbeid hos dem. Han hadde sagt at han kjente noen på Finnskogen, men hun visste ikke hvem det var.
Han kom springende bort til henne. «Ja, fru Kajsa, er det noe du ønsker?» Hun så at han var blitt litt grå i kinnskjegget, men ellers var han en staut kar. Hun undret seg på om han var gift, for hun visste svært lite om ham. Hun la frem det hun hadde på hjertet, og han var ikke vond å be.
«Selvfølgelig skal jeg følge deg dit,» sa han med et smil.
«Takk. Du må kle deg godt. Det er mye snø i skogen nå.»
«Ja, det skal jeg.»
Kajsa satte seg på krakken og ventet på ham, men reiste seg fort da hun så faren og følget hans komme ridende. Julius red bakerst.
Hun sprang bort til faren, som hadde hoppet ned på bakken og samlet tøylene.
«Far, fant dere ham?» spurte hun spent.
«Nei, det var ingenting å finne. Vi tar en rast og drar tilbake igjen. Denne gangen holder vi oss i nærheten.»
«Mor har møtt en mann som er i familie til denne jenta som ble drept. Hun het visstnok Petronella. Men det viste seg at mor talte med en som allerede var død. Hun trodde han var i live, og …»
Faren rynket pannen. «Hva er det du sier? Hvor møtte hun ham?»
«På branntomten ved den gamle koia.»
«Jaså, har hun vært ute og ridd igjen?»
«Ja, men hun har det bra,» skyndte hun seg å si. Hun burde ikke ha sagt noe. Faren likte ikke at moren red nå som hun var barntung.
«Jeg går og taler med henne.» Faren ropte på stallgutten som kom løpende. «Du tar deg av hestene. De må ha høy og vann, og tørk dem så godt du kan,» sa faren myndig og hastet fra dem begge.
Tjenestemennene gikk inn i tjenerstua sammen med Julius, og Kajsa satte seg på krakken igjen. Snart kom stallgutten bort til henne.
«Skal du ut og ri?» spurte han.
«Nei, jeg skal gå. Jeg trenger ingen hest i dag.»
«Bra, for det er mange hester jeg må ta meg av nå.»
Hun nikket.
Stallgutten var bare femten år, men han var dyktig, og faren var fornøyd med ham. Han hadde godt lag med dyrene.
Hun reiste seg da Martin kom tilbake, kledd i pels og stor lue. Heldigvis hadde han også husket å ta på seg votter.
«Da går vi,» sa hun, og sammen gikk de gjennom den åpne grinda. Den sto på skjeve på grunn av all snøen.
«Er det langt innover skogen vi skal?» undret Martin da de endelig hadde kommet seg over jordet.
«Ja, det er et stykke innover. Vi skal til Kauppi-torpet. Jeg må hente Kallin og Peter.»
«Jeg har hørt om dem. Jeg kjente en jente en gang som bodde på et torp. Men jeg dro fra henne,» sa han.
Kajsa ble nysgjerrig. «Hvorfor det?»
«Jeg ble redd. Det spøkte der,» sa han. Kajsa gikk foran ham nå, men han var like bak henne.
«Det er ikke farlig. De fleste som viser seg for oss, gjør ingen skade,» sa hun over skulderen.
«Det var nifst.»
«Ja, det kan nok være det for dem som ikke forstår. Men hvem var denne jenta da?»
«Hun het Hannele.»
Kajsa stanset og snudde seg mot ham. «Hannele? Jeg kjenner henne, hvis du mener finnejenta.»
Martin smilte overrasket. «Ja, det gjør jeg. Bor hun langt herfra?»
«Nei, hun bor på Furulia. Hun er gift med min onkel.»
Smilet ble borte. «Jeg burde vel ha tenkt meg det. Det er mange år siden jeg dro fra henne.»
«Ja, hun har vært gift med ham lenge. Elsket du henne?» dristet hun seg til å spørre.
«Ja, men jeg var feig og dro min vei. Jeg har angret hver dag selv om alt var min skyld. Jeg giftet meg aldri. Det var bare Hannele for meg.»
«Det var trist å høre, men hun vil helt sikkert like å møte deg igjen. Hannele er en trivelig kvinne.»
«Jeg vet det,» sa han, «men la oss ikke tale mer om henne. Skal vi gå videre?»
Kajsa rødmet. Hun hadde talt til en dreng som om han var hennes fortrolige. Det passet seg ikke. «Ja, vi går,» mumlet hun.
Snart kom de til lysningen, og hun stanset. Det var ferske spor etter ulv i snøen.
«Kanskje ulvemannen er i nærheten?» sa hun, og Martin kom opp ved siden av henne.
«Ja, her har ulven gått.»
«Han er nok på sporet av Wilhelm. Kanskje det blir ulven som klarer å ta ham?»
«Jeg vet sannelig ikke.»
Da de hadde gått en stund igjen, stanset Kajsa. En eldre mann kom gående ut av skogen. Hun hadde aldri sett ham før, men han kom rolig mot dem.
«Vi venter til han går forbi oss,» sa hun til Martin.
«Ja vel,» nikket han.
Den eldre mannen stanset foran dem. Hun så at han hadde et brev i hånden.
«God dag,» sa han vennlig. «Hvem er dere, og hvor er dere på vei?»
«Vi skal til Kauppi-torpet,» sa Kajsa.
«Å, jeg kommer derfra nå. Det er ingen der lenger. Torpet er forlatt.»
Kajsa stivnet. «Hva sier du? Nei, det er ikke sant. Kallin og Peter bor der.»
Den gamle ristet på hodet. «Nei, de dro av gårde for noen timer siden. Jeg fikk et brev av Kallin som jeg skulle levere til Kajsa på Tangen gård. Kanskje du kjenner henne?»

Til toppen

Andre utgaver

Alene på gården
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Bøker i serien