Maja greide ikke å skjule hvor overrasket hun ble da Aron bød henne armen. «Skal vi?» sa han og bukket galant.

«Ja takk,» stotret hun og lot seg lede tilbake til spisestuen der pikene hadde ryddet bordet og gjort klart for desserten. Aldri hadde hun trodd at Aron kunne te seg som en fin herre fra byen! Ikke at han manglet manerer, men han var småbruker, og ikke vant til flotte selskaper. Hun hadde stusset under middagen også, for han håndterte raden av bestikk og glass like ubesværet som Carl-Fredrik og herr Ritter gjorde. Var det i Amerika han hadde lært seg dette? Hvor mye visste hun egentlig om livet hans?

«Hva skal du med automobil?» glapp det ut av henne. Hun angret straks, for det varme smilet hans bleknet.

«Jeg har den bare på prøve.»

«Går det virkelig an?»

Han hverken møtte blikket hennes eller svarte. Men så var det jo også et toskete spørsmål, tenkte hun ergerlig – det måtte virke som om hun trodde at han løy! Hun kunne ha grått av anger. Hvorfor sa hun alltid de gale tingene når hun snakket med Aron?

«Herr Svingen!» Med den største selvfølge overtok Kitty Arons arm.

Maja sto paff tilbake. De to kjente da hverandre knapt? Likevel stakk de hodene sammen som fortrolige venner. Det sved i Maja da Aron lo av noe venninnen sa. Når lo han sist sammen med henne? Og hva hadde skjedd med Kitty, som vendte de fleste menn en kald skulder? Med mindre ... Maja sluttet å puste. Kitty hadde hatt flere elskere i Kristiania, det hadde hun åpent fortalt. Var det Aron hun hadde valgt denne gangen?

Til tross for varmen fra den høye støpejernsovnen, frøs hun da de satte seg til bords igjen. Jossas rompudding bød henne plutselig imot, og plommene skjøv hun bare rundt på tallerkenen. Selskapet hadde mistet all glans, lik et strålende maleri som brått hadde falmet.

Fru Nagel prøvde visst å si henne noe, men hun ble overdøvet av herr Blom, som hadde en samtale med Hedvig tvers over bordet. Flere av karene var blitt røde i kinnene og blanke i øynene, og stemmene steg deretter. Bare Carl-Fredrik takket standhaftig nei da Irmild skjenket portvin til desserten.

Da turen kom til Aron, smilte han og grep om stetten på glasset sitt.

Irmild løftet karaffelen, og idet hun skjenket i, la hun hånden et øyeblikk over Arons.

Maja blunket, for det skjedde så fort at hun først var usikker på om hun hadde innbilt seg det. Men lysenes slanke, gule luer løy ikke – de blaffet etter pikens raske bevegelse.

Hvordan våget hun!? Maja skottet mot Leonora, men hun hadde tydeligvis ikke sett noe. Tenk å åpenlyst flørte med en av gårdens gjester! En slik frekkhet kunne føre til avskjed på dagen, det visste hun.

 

Endelig var måltidet over, og gjestene samlet seg i små grupper foran det tente juletreet. Snart ville mennene lukke seg inne med sine sigarer og drammer, mens kvinnene kunne hygge seg med sang og prat. Siden julen var på hell, hadde Leonora lovet småpikene å få høste juletreet før de skulle til sengs.

Fra øyekroken så Maja prestefruen trekke sin mann diskret i jakkeermet. Han var blitt temmelig høylytt, og det virket som om det hadde noe med Kitty å gjøre. Var det julespillet på skolen han ikke hadde kommet over? Eller hadde Kitty sluppet enda en brannfakkel om kvinners rettigheter, eller noe annet upassende?

Summingen av stemmer stilnet da Olai hevet hånden. «Kjære godtfolk,» begynte han. «Vi har en dyktig pianistinne blant oss i kveld, og hun har sagt seg villig til å spille for oss.» Han rakte frem hånden. «Fru Hedvig Eriksen, vil De komme frem?»

Maja visste at søsteren hadde forberedt seg. Likevel så hun nervøs ut. Jeg er stolt av deg, mimet Maja, selv om søsteren antagelig ikke kunne se det.

«Da mangler vi bare en som kan synge.» Faren klødde seg i nakken, som om han lurte på hvem han skulle velge.

Maja bet seg i leppen. Hun visste hvor godt han likte stemmen hennes, men i kveld ville hun helst ha sluppet å opptre.

«Mine damer og herrer.» Faren slo ut med armene. «Herr Wolfgang Ritter!»

Maja snudde seg forfjamset da herr Ritter ble klappet frem. Dette hadde hun ikke forventet.

«Takk, takk!» Herr Ritter smilte guttaktig sjarmerende og rettet på snippen. «Men dere burde nok ha ventet med bifallet til etter at jeg har sunget.»

Flere lo hjertelig, men da Hedvig slo an de første akkordene, senket en forventningsfull stillhet seg.

Maja gjenkjente straks den vakre salmen Lover den Herre, men da herr Ritter tok fatt på den første strofen, ble den som ny for henne. Den inderlige, klangfulle røsten drev tårene frem i øynene hennes. At han sang på tysk, gjorde det enda mer mektig.

Kommet zuhauf, Psalter und Harfe, wacht auf, steg det rungende mot taket.

Han synger så du også må høre det, mor! Maja var redd hun hadde sagt det høyt, men ingen ville nok ha merket det, for alles øyne hang ved den unge sakføreren.

Det var som om frosten i Maja smeltet. Hvordan kunne hun ha latt Arons manglende oppmerksomhet ødelegge humøret når hun hadde så mye annet å være glad for? I kveld hadde hun alle sine kjære rundt seg på Bjørnstad. Var det ikke nettopp det som hadde vært morens store drøm? At Leonora hadde samlet søstrene hennes nederst ved bordet, fikk hun bære over med. Det viktigste var at de var sammen.

Da den siste dype salmestrofen tonet ut med Lob ihn in Ewigkeit – Amen, var til og med småpikene tause, men etter en andektig stillhet haglet lovordene over herr Ritter.

«Så vakkert!» sukket prestefruen.

Olai nikket. «Virkelig praktfullt! Vi hører gjerne en til, herr Ritter.»

«Er dere sikre på det?» spurte han, med et glimt i øyet.

«Jeg kunne ha lyttet til Dem hele kvelden,» kom det inderlig fra Kitty.

Hvem kunne vel ikke det? tenkte Maja, og overså det rasende blikket distriktslegen sendte sin frimodige datter. Det var såvisst flere enn Kitty som hadde stjerner i blikket. Herr Ritter virket nesten overjordisk vakker, der han sto i skinnet fra alle de levende lysene. Håret hans glitret som gull, og de grå øynene var fortsatt fylt av den guddommelige lidenskapen som salmen måtte ha vekket i ham.

Nå gikk han bort til Hedvig og spurte henne om noe. Hun så først tenksom ut, men så lyste hun opp og sa noe lavt til ham.

Han rettet seg og smilte. «Da blir det en vise som jeg tror de fleste av dere kjenner. Den er også tysk, men jeg tar den på norsk, så de som vil, kan synge med.» Han gjorde et tegn til Hedvig, hun slo an tonen, og så begynte han.

Høyt på Alpens isbelagte tinde, der hvor ingen mann har satt sin fot ...

Maja lyttet med åpen munn. Det var visen som moren hadde vært så glad i! Kunne Hedvig ha husket det fra hun var liten, eller hadde kanskje Kjerstina fortalt henne det?

Der svaier rosen for de friske vinde, falt gjestene inn, i fjellets revner fester den sin rot.

Maja rynket pannen da herr Ritter plutselig strakte hånden frem mot henne. Hva mente han? Ville han at de skulle synge resten sammen?

Hun nølte, men så fikk hun en vennlig dytt i ryggen av Kjerstina. Hun merket at hun rødmet da hun gikk frem og stilte seg ved siden av pianoet. Hun visste ikke om hun husket teksten engang!

Nølende begynte hun å synge. Så ble hun sikrere – hun mintes visst versene likevel, selv om de var mange. Hun smilte til faren da han nikket anerkjennende til henne. Men i det samme grep herr Ritter hånden hennes, som om han hadde tenkt å kysse den. Stum av forlegenhet ble hun stående som spikret til gulvet.

Uten å slippe henne, så han henne dypt inn i øynene, som om ordene i visen var ment til henne.

Dalens ynglinge de hånden rekker: Frøken Maja, bli min skjønne brud!

Hun sperret vantro opp øynene. Hva var det herr Ritter gjorde? Hadde han enda hatt skjemt i stemmen, men både den og ansiktet viste et dypt alvor. Som i en døs hørte hun på fortsettelsen:

Alt mitt gods jeg for din fot nedlegger, kleder dig i Alperosens skrud.

Det var som et mareritt som aldri tok slutt. Maja kjente seg syk og kvalm mens gjestene sang med i resten av visen og kastet slengkyss til dem. De trodde de var vitne til et ekte frieri!

Til toppen