Linnea ble stående som forstenet. Trafikklyset skiftet fra rødt til grønt, fra grønt til rødt og tilbake til grønt, men hun hadde ikke rørt seg. Hun hørte ikke trafikkstøyen lenger. I hennes ører hang det bare igjen et ekko av en høy og skingrende stemme som ropte det ene ordet hun hadde drømt om å få høre i fire år nå: Mamma …
Det tok et helt minutt før hun klarte å reagere. Hun ble først stående og se seg omkring, som om hun søkte hjelp. Som om hun måtte finne et fast holdepunkt å klamre seg til for ikke å falle om på det travle fortauet der folk hastet forbi. Hun ville gripe fatt i den første og beste hun fikk tak i og rope høyt til vedkommende. Rope at han måtte hjelpe henne. Han måtte få stanset den hvite bilen, som for lengst hadde forsvunnet i den tette strømmen av biler som fløt forbi i den brede gaten.
       Det tok ytterligere noen sekunder før hun skjønte at noe slikt kunne hun ikke gjøre. Det ville uansett ikke nytte. Ingen av de forbipasserende kunne hjelpe henne. Det eneste hun kunne gjøre var å varsle politiet. Og Robert Andersson.
           Hun trakk pusten og anstrengte seg til det ytterste for å bevare fatningen mens hun gjenopplevde de korte sekundene da hun hadde sett inn i de brune øynene til jenta som satt i baksetet på den hvite bilen. Hun hadde sett inn i et ansikt som var fremmed for henne, men som likevel var så kjent og kjært. Et ansikt som var tynnere og med mer markerte trekk enn sist hun så det, men hun var ikke et øyeblikk i tvil. De brune øynene var de samme, selv om de manglet den ivrige livsgleden de hadde hatt for fire år siden. De brune øynene bak bilvinduet hadde sett tomme ut, helt til vinduet ble rullet ned. Da hadde det tentes en gnist i blikket. Og Linnea hadde stått der og sett inn i et par øyne hun hadde drømt om og lengtet etter å se inn i de siste fire årene. Amandas øyne.
  Vaklende kom hun seg over gaten. Så la hun på sprang og løp de siste meterne bort til bilen. Hun skalv så, både på hendene og innvendig, at det var så vidt hun traff da hun skulle sette bilnøkkelen i tenningen. Et øyeblikk ble hun sittende med pannen hvilende mot rattet. Hun måtte roe seg. Puste rolig og prøve å få kontroll over skjelvingen. 
Men det var ikke tid til det. Den hvite bilen hadde sikkert kommet langt av sted allerede. Og hun hadde ikke hatt åndsnærværelse nok til å merke seg registreringsnummeret. Det eneste hun hadde lagt merke til var at det var en Mercedes, men hun hadde ikke sett om bilen hørte til i Florida. Hun hadde ikke sett annet enn et par store, undrende, brune øyne. Og hun hadde ikke hørt annet enn en stemme – en fremmed stemme – som ropte mamma!
En hvit Mercedes. Det var alt hun hadde å forholde seg til. Hvor mange hvite Mercedeser fantes det i Miami? I Florida? I hele USA?
Hun løftet hodet og lente seg tilbake mot seteryggen så hun kunne se opp mot den blå himmelen, der bare noen få hvite skyer drev som lette bomullsdotter over alt det blå.
– Kjære Gud, la det være Amanda jeg så i den bilen, ba hun inntrengende. – La det være henne. Da vet jeg i det minste at hun lever! 
          Hun trakk pusten dypt inn, så vred hun om nøkkelen, satte bilen i revers og rygget ut fra parkeringsplassen.

Til toppen