Hun så storøyd på ham mens det gikk opp for henne hva han var redd for; at hun ville beskylde dem for forsvinningen. Hjertet dunket som besatt i brystet. Siden han sa det slik, så betydde det antagelig at det stemte. De hadde tatt et pikebarn for 25 år siden. Kvinnen i vogna var Solveig!

– Er hun søsteren min? Hun så bedende på ham. – Vær så snill, svar meg, tryglet hun. – Det finnes ingen verre sorg enn den over de som forsvinner.

Mule tok et sprang til side fordi en kvist stakk ut i veien, og hun hylte fordi hun nær gled av hesteryggen.

– Denne kvinnen som du reiser sammen med, jeg ser jo at hun ikke tilhører dere.

– Fordi hun er lys? Han lød bitter.

– Ja. Hun var så frustrert at hun nær satte i å gråte. Hun hadde ventet i endeløs lengsel

på denne dagen, og Lorang ødela alt med tverrheten sin.

            – Hvis hun er søsteren min, så har jeg rett til å vite det, ropte hun da Lorang forholdt seg like taus. Hun smekket med tømmen og satte hælene i siden på Mule så hesten bykset fremover. Kvinnens vogn kunne ikke ha kommet så veldig mye lenger enn kanskje en fjerdingsvei til. Hun fikk stanse og spørre folk etter veien. Alle la merke til taterfølgene. Hun skulle nok klarte å oppspore dem. Om det så blir det siste jeg gjør, tenkte hun rasende, så skal jeg finne Solveig.

Hun stanset på Vinstra, gled ned av hesteryggen og bandt Mule til tjoret ved skysstasjonen. Ingen hadde sett fantefølget, men sikten var heller ikke noe særlig innenfra, så vertshuseieren rådet henne til å høre med stallgutten. Hun takket og skulle til å gå da eierens nysgjerrige stemme stanset henne.

            – Å er’e dem har stelt i stand nå?

            – Mener De taterne?

            – Ja. Han ga henne et blikk som om de var fortrolige. Det irriterte henne.

– De har ikke gjort noe, bet hun ham bryskt av. – Men jeg leter etter noen.

            – Ei ungjente? Han ga seg ikke. – Raskepakket skulle hatt juling, skulle dem, det er ikke første gangen de lokker ungjentene av sted.

            – De jeg ser etter, har ikke gjort noe galt, sa hun sint og gikk, tok ikke engang farvel, men fortet seg til stallen der en hengslet unggutt spratt opp idet hun kom løpende inn. Hun forklarte ham saken, og før hun var ferdig med beskrivelsen av vogna med de blå innrammede vinduene, fortalte han at det ikke var lenge siden den passerte. Hadde hun hatt pungen med seg, skulle hun gitt ham en skilling, men hun løp i stedet ut, løsnet Mule og satte av sted videre. Hun hadde ikke kommet langt før hun så dem. Det var så vidt vogna beveget seg fremover. Antagelig trodde de at faren var over.

Elen trakk i tømmen og nærmet seg vogna i lett trav. Hun ante ikke hva hun skulle si når hun nådde frem. Skulle hun be den som styrte vogna om å stanse? Hva om kvinnen, som sist, satt foran? Skulle hun da spørre henne rett ut? En illevarslende tanke jog i Elen. Hva om kvinnen visste hvem hun var, men ikke ønsket kontakt? – Nei, sa hun høyt, – det er ikke mulig, men tanken satte seg fast. Tenk om Solveig ikke ville vite av henne.

            Hun nærmet seg nå. Stunden hun hadde lengtet slik etter, var kommet, men hun var ikke det spor glad, kun skjelven og svett. I tankene hadde hun sett for seg at Solveig og hun møttes med tårevåte kinn og omfavnelser. Men slik ville det ikke bli, innså hun, for vogna hadde flyktet på Lorangs signal, og selvsagt var det en grunn til det, men hvilken?

            Hun roet ned Mule. Selv i skrittfart tok de sakte innpå. For hver alen de nærmet seg, steg kvalmen i Elen. Det var som om noe var i ferd med å gå i sund inni henne. Hun følte seg skrekkslagen. Bare hun nå ikke svimet av og datt av hesten. Mule trippet sidelengs, og hun fikk nok med å roe hesten. Da den igjen var rolig, kunne hun på ny slippe tankene løs. Mysteriet som hadde ridd familien som en mare, skulle nå løses. Selvsagt kunne det skje at hun straks så at kvinnen ikke var Solveig. Hun måtte ikke bli for skuffet om kvinnen ikke var den hun håpet.

            Hun smekket med leppene og løsnet på tømmen. Vogna nærmet seg for hvert travskritt, og så var de der. Elen styrte hesten opp på siden. Det satt en unggutt på kuskesetet, han var alene.

            – Kan du stanse?

            Han så surt på henne. – Hvorfor det?

            – Jeg har en beskjed fra Lorang.

            Hvor løgnen kom fra, ante hun ikke, den falt bare ned i hodet, men den virket, for unggutten trakk i tømmen og vogna stanset. Han så spørrende på Elen før han reiste seg og skuet bakover. – Hvor er han?

            – Han er forsinket, svarte hun, og i det samme åpnet døren i vogna seg, og en guttepjokk på fem–seks år hoppet ut, løp ut av veien og satte seg bak et tre. En kvinnestemme som ropte innenfra, lurte på hvorfor de hadde stanset.

            – Lorang er forsinka, svarte unggutten. – Sa han noe mer? Han så spørrende på Elen. – Skulle vi vente?

            – Ja. Hun gled ned av hesten, som straks begynte å gresse. Det var bare et par skritt bort til vogna. Pjokken kom løpende tilbake, stanset og kikket spørrende på Elen.

            – Er det moren din som er der inne? spurte Elen med hes stemme, og han nikket. – Heter hun Solveig?

            – Nei.

            Elens hjerte vred seg. – Hva heter hun da?

            – Signe.

            – Kan du be henne komme ut?

            Det rugget i vogna. Elens hals var så tørr at hun ikke maktet å svelge. Hun støttet seg til vogna, redd for å falle over ende, for det gikk fullstendig rundt for henne, og på langstrekket langt der bak steg støvskyen fra en annen vogn. Hvis det var Lorang, ville unggutten snart kjøre videre, hun hadde ingen tid å miste.

            Igjen rugget det i vogna, som om noen beveget seg der inne.

Så steg hun frem. Den lyshårede. Hun hadde sjal om hodet, men sjalet skjulte ikke de lyse lokkene som falt om hver skulder.

Til toppen