Nå var den vonde panikkangsten og frykten der igjen, akkurat som da hun fant barnevognen tom ute i hagen. Den gangen hadde hun ikke ant hva som hadde skjedd, om det var en gaupe, som gartneren antydet, eller omstreifere som hadde røvet med seg Viljar.
Nå visste hun at det var Aino som hadde sønnen. Aino var ingen fremmed lenger. De hadde blitt bedre kjent etter at finnekvinnen flyttet inn i hovedhuset som amme, og hun var helt trygg på å overlate sønnen i kvinnens omsorg. Hun var helt sikker på at Aino aldri ville finne på å skade Viljar, men hun var neimen ikke sikker på lensmannen og denne frekke pastoren. Dem stolte hun ikke på. Mari satt på sengen og så lamslått ut. 
«Men herlighet, hun sa jo ingenting. Hun var helt taus da hun ble ført inn i vognen.»
Silja gikk urolig frem og tilbake inne på barnerommet. «Jeg fatter det ikke, hvorfor satte hun seg ikke til motverge? Tenkte hun ikke på Lyyli?»
«Hun må ha vært helt lammet.»
«Jeg må få tak i Engebreth. Kan du være her og passe på Lyyli? Er Emma ute i hagen hos svigermor?»
Mari nikket og Silja føk ut av døren. Hun løp så fort at hun holdt på å snuble ned trappene. Idet hun skulle skrå over det kjølige, flislagte gulvet i hallen, gikk hoveddøren opp og Engebreth kom inn. Hun ble så lettet at hun begynte å gråte.
Smilet som øyeblikkelig lyste opp ansiktet hans da han fikk øye på henne, sluknet momentant. Han hastet i møte med henne.
«Men i all verden, Silja, hva har hendt?»
«Du må dra til lensmannen, nå med en gang.»
Han tok henne varsomt om skuldrene. «Nå? hvorfor det? Kjære deg, du gråter jo. Hva er det som har hendt?»
Nå kjente hun at varme tårer silte nedover begge kinn. «De tok Aino, og hun har med seg Viljar.»
Engebreth ble blek. «Tok Aino? Hvem tok henne?»
«Lensmannen og pastoren. De påsto at de hadde en arrestordre på henne.»
Han grep henne hardere om skuldrene, som om han ville riste henne. «Prøvde hun å stikke av med Viljar?»
«Nei, nei … jeg …» Hun lente seg inntil ham, stemmen brast, og hun kjente at hun ble svimmel.
«La oss gå inn i stuen, og så forteller du meg alt.»
«Nei, vi har ikke tid til det.» Hun tok seg sammen og prøvde å forklare ham alt sammen.
Engebreth var ikke sen om å reagere. «Jeg rir etter med en gang.» Så slapp han henne og hastet mot ytterdøren mens han tok på seg hatten.
«Kan jeg bli med?» Hun skyndte seg etter med bedende blikk.
«Det går raskere hvis jeg rir. Det er bedre at du blir her med mor. Du vet hvor engstelig hun blir.»
«Du må få sønnen min tilbake, Engebreth. Aino også, for vi har ingen amme til Lyyli.»

Til toppen