Den farlige forbryteren Lage har rømt fra verket. Nå truer han familien Knausen på livet, med Beret som gissel. Stina prøver desperat å løse situasjonen. Samtidig brenner hun etter å høre resten av den hemmelige slektshistorien som Beret endelig har begynt å fortelle … 

«Stina, jeg er nødt til å fortelle deg noe.» 
«Nei, Bjørn! Ikke si noe som vil ødelegge denne stunden.» Hun ristet på hodet, men han så inntrengende på henne. 
«Vi kan ikke fortsette å leve på dette viset. Jeg holder det ikke ut, Stina.» 
«Hva mener du?» Hun blunket for å klarne blikket, som var blitt sløret. 

UTDRAG FRA BOKEN:
Stina blunket. Frosten jaget gjennom henne. «Dere gjorde hva?» 
«Det var da fanden til kjerringpreik! Se i helvete å holde deg rolig! Ett steg nærmere døra, og mora di er ikke mer!» Lage stirret stivt på Stina. Haken var hevet og tennene hardt sammenpresset. Han var blitt tynnere på disse ukene, så hun. Skralere, og langt mer markert i ansiktet. Kinnknutene stakk ut, og øynene lå dypt i skallen. 
Beret lo skurrende. Kan hende kunne det ha blitt til en ordentlig latter dersom hun ikke hadde hatt det stramme grepet rundt halsen. «Han har ikke skjønt det, Stina. Han har ikke forstått at det ikke nytter å bruke meg for å få has på deg.» Hun gjorde et tafatt forsøk på å komme løs. Lirket den ene armen under Lages, uten å oppnå annet enn at han rykket i henne. «Stina hater meg. Du gjør henne en tjeneste dersom du tar livet av meg. Og jeg er uansett ikke mora hennes. Vi er ingenting for hverandre! Jeg har løyet for henne i årevis. Antakelig forakter hun meg enda mer nå.» 
Stina ristet vantro på hodet. Hat … Aldri hadde hun vel sagt til mora at hun hatet henne? Det var et ord hun ikke benyttet. Kunne hun oppriktig ha trodd det? 
Resten av det Beret hevdet, sank ikke ordentlig inn. Det var bare forvirrende. Hun hadde på et vis godtatt at Erling ikke hadde avlet henne. Hadde tenkt at det ikke var så viktig. Han hadde likevel vært faren hennes fordi han hadde tatt seg av henne fra hun ble født, på samme vis som hun hadde gjort det med Ola. Men nå påsto Beret at ingen av dem var hennes riktige foreldre. Det forandret alt. 
«Hvor … hvor fant dere meg?» Vantroen blandet seg med sinnet som vellet opp. 
«Hold kjeft!» Lage skiftet grep. Armen hans krøllet seg om Berets hals, mens den som holdt kniven – den som hadde vært skadet da han dro herfra – virket stiv og lite villig til å holde seg i samme stilling lenge. Han skjøv henne foran seg. Gikk langsomt fremover. 
Stina gned seg så hardt over tinningene at det smertet. Hun forsøkte å klarne tankene. Samle seg om det de kunne gjøre noe med. Resten måtte komme senere. 
«Hva vil du egentlig, Lage?» 
Han hadde påstått at navnet hans var Eirik da han kom hit. Hadde hevdet at han var urettmessig satt i arrest. At han ikke hadde gjort noe alvorlig. Men sannheten var at han hadde frarøvet tre kvinner livet. Sin egen kone og døtrene hennes. Stor-Lars hadde advart henne mot ham. Lage var farlig. Han eide ingen skrupler. 
Stina rygget til hun kjente veggen bak seg. Hun befant seg bare en armlengde fra døra. Den slamret lett i vinden. Det ante henne hva han hadde i tankene, men hun visste ikke hvordan hun skulle hindre ham. Hun kunne ikke gjøre som Beret hadde bedt henne om. Fikk seg ikke til storme ut og etterlate henne vergeløs og alene. Men Lage kom til å sette slåen for døra for å hindre at noen av dem kom seg ut. 
«Så du vet hva jeg heter nå?» 
«Jeg vet også hva du har gjort.» Det grove treet var flisete mot huden. Stakk. Hun rykket fingrene unna plankene. 
«Spring, Stina …» Det var ikke annet enn hvesing som kom over Berets lepper. Ansiktet lå i skygge. Stina kunne bare ane hvor rødt det måtte være. Lage kom til å 
«Jeg gjorde så godt jeg kunne for deg.» Stina overhørte Beret. Lages blikk var som nålestikk mot huden. «Jeg ga deg husly og mat, og pleiet deg da du var skadet og klein. Du takket meg ved å ta deg inn hos oss om natta og krype opp i benken min. Du takker meg ved å komme tilbake og true oss på livet!» Hun ble kvalm av å tenke på hva han kunne ha gjort den natten dersom hun ikke hadde hatt kniven. Han ville ha forgrepet seg på henne, for det var kroppen hennes han hadde vært ute etter. «Jeg skylder deg ingenting! Du kan slippe mor og så ta deg det forteste du vinner bort fra gården. Det finnes ikke mer å hente her for deg.» 
«Jeg trenger mat,» hveste han. «Jeg skal ha tak over hodet, og varme! Jeg skal ikke forvises til en kald og ussel plass i ei løe. Jeg har levd slik lenge nok.» 
«Og hvor lenge mener du at vi skal huse deg denne gangen?» spurte Stina syrlig. Hun hadde ikke til hensikt å gi ham noe som helst. Ikke ødsle så mye som et gryn til på ham. 
«Så lenge jeg har behov for det. Til jeg er tilstrekkelig rørlig igjen og kan greie meg ute. Ikke minst skal jeg ha en kvinnefavn å hvile i. Det er så altfor lenge siden sist.» Han avsluttet med en hånlig latter. 
Stina kvalte et sukk. Så hadde han i det minste ikke til hensikt å skjære strupen over på dem begge. Ikke med det samme, i det minste. 
«Så! Nå går vi inn!»