Ester klarer seg utmerket godt alene – uten mann. Hun har en sønn, hun har
kattene og hunden. Men det er mai og det er forventning og forelskelse i luften.
Innen måneden er omme, har Ester møtt en mann. Det hun ikke vet, er at mannens
forrige kvinne er like sjalu som ondskapsfull …
Peter og Jo blir vitner
til en hundekamp, og Peter blir rasende over den respektløse behandlingen av
hunden. Han bestemmer seg for å redde den – hvis det ikke er for sent.
Peter satte seg på huk foran hunden. Han maktet ikke å få noen oversikt
over skadene. Kroppen var blodig, full av rifter og sår, men da han bøyde seg
helt nær, kunne han høre at den pustet. Det var nok for ham. Han snakket
forsiktig og trøstende til dyret, prøvde å få hunden til å forstå at han ville
den godt. Kanskje gjorde den det også. Dyret prøvde å løfte hodet, før det sank
utmattet sammen.
UTDRAG FRA BOKEN:
Det var nettopp i Trondheim Peter Veide og Jo Strand befant seg denne hustrige
og uvanlig kjølige kvelden i begynnelsen av mai. De hadde vært på konsert med
Gåte i Storsalen på Samfundet. Nå slanget de seg i en bar på Nordre, Peter med
en øl og Jo med den vanlige colaen. Det var egentlig like greit at kompisen ikke
drakk, tenkte Peter. På den måten kom de seg hjem i kveld.
Han kikket
bort på Jo som stirret nesten dystert på glasset med cola. Det var helt tydelig
at han ikke akkurat var i perlehumør. Når han tenkte over det, hadde Jo vært
ganske mutt og sagt lite hele kvelden. Peter bestemte seg for å komme til bunns
i kameratens oppførsel.
– Jeg begriper altså ikke hva du sturer slik for,
konserten var da dritbra!
– Aldeles suveren, kom det uten entusiasme fra
Jo.
– Såpass. Peter tok en slurk av ølet. – Hva er det egentlig som
feiler deg? spurte han og satte glasset tilbake på bardisken. – Du ser ut som om
du skal i din egen begravelse. Hvis det er noe som er like ille eller verre,
foreslår jeg at du forteller det.
Jo smakte nølende på colaen. Han skar
en grimase.
– Kristina har søkt på en kunstskole i Italia.
– Jeg
hører dette. Peter sendte ham et langt blikk. – Du er altså redd for at hun skal
finne seg en italiener eller noe sånt?
Jo skulte stygt tilbake.
–
Du skjønner vel hva dette innebærer? Jeg er vant til å se henne hver dag
…
– Ja, avbrøt Peter. – Dere har hengt sammen siden dere var femten. Spør
du meg er det kanskje på tide at dere får sett litt mer av verden begge
to.
– Jeg vil ikke at det skal bli slutt.
– Det behøver det vel
ikke heller. Peter ristet temmelig oppgitt på hodet av det han kalte svart-hvitt
tenkning. Han brukte seg selv som et rimelig godt eksempel. – Sara er stadig
vekk på reisefot, jeg depper da ikke av den grunn.
– Det er noe annet,
presiserte Jo. – Dere er vant til å være borte fra hverandre.
– Vi er
like fullt sammen, påpekte Peter.
Jo sukket. Han hadde snakket med Roar
Salstad for et par dager siden og fått høre at det var slutt mellom ham og
Vilde. Nå brukte han deres forhold som et – etter hans mening – mer nøkternt og
realistisk eksempel.
– Langdistanseforhold fungerer ikke.
Peter
blåste.
– Roar og Vilde kommer helt sikkert til å bli sammen igjen,
uttalte han skråsikkert.
– Roar sa ganske klart fra at det var slutt for
godt denne gangen.
Ja vel. Peter var slett ikke overbevist. Han tømte i
seg mer øl, før han kom med nye forslag.
– Hvis du er så redd for å
miste Kristina, foreslår jeg at du også drar til Italia. Han trakk på skuldrene.
– Du får jo fagbrev som bilmekaniker om en måneds tid, ett år før alle andre til
og med.
Jo drakk opp colaen og satte glasset hardt fra seg på
bardisken.
– Hun har ikke spurt.
Peter lot være å kommentere det
siste. Han hadde begynt å legge sine egne planer for fremtiden. Med god hjelp
fra Anette. Det var nå ganske innlysende at han ikke kom til å få gode nok
karakterer til å komme inn på veterinærhøgskolen, hvilket ville si at en
mangeårig drøm gikk i grus før den fikk lov til å slå rot. For en ukes tid siden
satt han og tenkte dystre og mørke tanker og forbannet de beinharde
opptakskriteriene da Anette gjorde ham oppmerksom på noe ganske
vesentlig.
– Folk blir veterinærer andre steder i verden også, påpekte
hun. – Man behøver ikke på død og liv å studere i Oslo. Det var faktisk helt
sant. Sammen hadde de brukt Internett flittig og funnet frem til en hel del
andre muligheter. Dagen etter tok Peter kontakt med skoler både i England og
Tyskland. Hvis han hadde hellet med seg, kom han til å tilbringe de neste årene
i Bristol, eller kanskje i München. Det var i grunnen bare å vente i spenning,
tenkte han håpefullt og nikket til Jo.
– Går vi?
Maikvelden var grå
og tåkete. Tunge skyer lå over byen, men heldigvis lot regnet vente på seg.
Peter kunne egentlig ha tenkt seg en øl til, men Jo insisterte på at de burde
dra hjem. De diskuterte litt frem og tilbake mens de ganske sakte tok en snarvei
gjennom smågater og trange smug til parkeringsplassen der bilen sto. Brått
stoppet de begge opp og ble stående og lytte.
Fra et kjellerlokale hørtes
hjerteskjærende lyder. En klynkende, livredd bjeffing. Sint, snerrende knurring.
Igjen ydmyke, bedende bjeff, men adskillig svakere denne gangen. Lydene vedvarte
med høye, hatske tilrop. Peter gikk nærmere. Han satte seg på huk foran et lite
vindu helt nede på gateplan. Glasset var grått av skitt og han gned forsiktig
til han fikk en åpning på størrelse med en knyttneve.
Synet som møtte
ham, fikk ham instinktivt til å rygge tilbake. To hunder slåss en kamp på liv og
død. I en ring rundt sto ti–tolv menn og heiet. Det så grotesk ut. Peter kjente
at han ble kvalm. Han tvang seg til å bli sittende. Jo kom til, også han
reagerte med avsky:
– Hundekamp! Fy faen så jævlig!
De kunne se at
selv om de to hundene var omtrent av samme størrelse, var det åpenbart at den
ene hadde overtaket. Den var kraftigere, mer muskuløs og eldre, mente Peter. Med
en aggressivitet han aldri hadde sett maken til, lukket kjevene seg og bet seg
fast i den sjanseløse motstanderen gjentatte ganger. Den andre hunden var
livredd. Den pep og ga tydelig tegn til at den ville gi seg, for hvert bitt ble
den mer og mer sliten, blodet rant fra flere åpne sår. Da den prøvde å søke ly
hos det mennesket som Peter og Jo antok var eieren, ble den sparket tilbake til
arenaen.
Den makabre forestillingen fortsatte. Med brølende tilrop fra
sidelinjen. Noen kamp var det ikke lenger, den skambitte hunden hadde for lengst
gitt opp. Den lå aldeles stille, for skadet til å kunne gjøre noe for å forsvare
seg, men ingen grep inn og gjorde slutt på lidelsene. Fremdeles fikk den andre
hunden fortsette med å rive og slite i den utmattede og nå livløse
hunden.
– De lar den bare ligge der til den dør, sa Jo
stille.
Peter orket ikke å svare. Han var så forbannet at han hadde
vanskelig for å la være å brøle det ut. Det måtte han ikke. Han måtte ikke gjøre
noe som kunne avsløre at menneskene der inne ble holdt øye med. I tankene hadde
han begynt å legge en plan. Da den groteske oppvisningen så ut til å være over,
pengebeløp skiftet eier og både menn og den seirende hunden forlot lokalet, var
han klar.
Ikke helt uten grunn var Jo en smule skeptisk til kameratens
plan.
– Hva om de oppdager oss? sa han. – Hvilke forklaringer har du
tenkt å komme med overfor en slik gjeng?
Peter nektet å høre på den
slags.
– Den hunden skal ikke ligge der og pines til døde, svarte han
bestemt.
De gikk inn i bakgården, som viste seg å være adskillig større
enn de hadde antatt. Sannsynligvis var kjellerlokalet en del av en nedlagt
fabrikk. De registrerte at flere biler sto parkert utenfor, likeså et par
motorsykler. Ellers var gårdsrommet preget av diverse tilfeldige gjenstander som
et bildekk, en kost med brukket skaft og en temmelig medtatt postkasse som lå
slengt i et hjørne ved siden av skjelettet av en sofa. Et stykke innenfor porten
sto en ganske imponerende stabel med kasser fulle av tomme ølflasker.
De
to guttene nikket til hverandre før de huket seg ned i skjul bak
ølkassene.
– Hva gjør vi nå? hvisket Jo.
– Vi venter, svarte Peter
tilbake. Det var det eneste vettuge han fant på i farten. Innerst inne lurte han
selv også på hva neste trekk skulle bli. Sant å si virket planen hans ikke så
helt realistisk lenger, det lot han imidlertid være å nevne for Jo.
De lå
stille bak stabelen med ølkasser mens de hele tiden lyttet etter stemmer. Det
var ikke særlig vanskelig. Fra et rom som de mente måtte ligge lenger inne i
lokalet, kom det brautende, høyrøstede meningsutvekslinger. Lyden av korker som
spratt, kjennetegnet at en fest var på gang. Jo, som hatet fulle folk, begynte å
bli nervøs. Han ville aller helst at de skulle kontakte politiet.
– Og
hva tror du de gidder å gjøre? Peter viste bemerkelsesverdig liten tiltro til
lovens voktere, enda han var sammen med datteren til en av dem.
– Du har
vel rett, medga Jo.
Peter tenkte fort.
– Hør her, sa han. – Du
står vakt her ute, mens jeg går inn. Han nikket til Jo. – Hvis jeg ikke kommer
tilbake i løpet av et kvarter, skal du få lov til å hente politiet.
–
Greit.
Jo syntes egentlig ikke det, men han visste at kameraten var så
giret og så oppsatt på å få ut hunden at det ikke nyttet å snakke fornuft til
ham. Peter listet seg bort og tok i døren. Som forventet var den låst. Han gikk
tilbake til Jo.
– Vinduet, hvisket Jo. Han pekte på et vindu i første
etasje som sto på gløtt. – Du klarer å komme deg inn der, men vær
rask!
Peter snudde seg og smatt bort til vinduet. Han dro det mot seg til
det sto på vidt gap. Deretter plasserte han hendene i karmen og var i ferd med å
heise seg opp, da stemmene kom nærmere. I det samme ble døren åpnet.