Konstanse fór sammen. «Hørte du den lyden?»
Felix så opp fra dokumentbunken. «Hva slags lyd, kjære?»
«Det hørtes ut som kjøkkendøren.»
«Da var det vel en av pikene.»
«Men jeg sa at de kunne gå til ro for kvelden.»
«En av dem kan vel uansett ha vært nede i et eller annet ærend.»
«Men du hørte ikke noe?»
«Nei.» Han gav seg til å studere dokumentene igjen.
Hun reiste seg. «Jeg går opp og ser til barna.»
«Gjør det,» mumlet han.
Hun gikk ut i hallen. Alt var stille. Hun fortsatte ut i kjøkkenet. Det var mørkt, og uten tegn til aktivitet. Hun kjente på kjøkkendøren. Den var ulåst. Var det nødvendig med slikt slurv? Hun vred om nøkkelen og gikk mot trappen. Da hun nådde siste trinn, kom hun til å tenke på at en av pikene kunne ha sneket seg ut for å treffe kjæresten. Dette var ingen frikveld, så det var ikke lov. Dersom det var forklaringen på den ulåste døren, hadde piken bare godt av å måtte ringe på hoveddøren når hun ville inn igjen.
Alt var fortsatt like stille. Døren kunne jo selvsagt være en ren forglemmelse. Pikene var ut og inn gjennom den utallige ganger i løpet av dagen, og pleide ikke alltid å låse – ikke før natten nærmet seg.
Dørene til barnas værelser stod på gløtt. Hun skjøv opp døren til Walthers rom. Han sov alltid urolig, snudde og vred seg. Nå hadde han den ene foten over dynen. Hun skimtet den i det svake lyset fra hagen.
Hun fortsatte til Benedictes rom. Yngstedatteren sov også. Hun laget en liten lyd i det samme, som om hun ville si noe. Hun drømte sikkert.
Hanna Gerlinde lå med dynen nesten helt over hodet og sov rolig. Konstanse skulle til å liste seg mot trappen igjen, da noe fikk henne til å ombestemme seg. Hun fortsatte bort til sengen. Her var det noe som ikke stemte. I det samme forstod hun, rev bort dynen og fant noen puter.
Hun trodde hjertet skulle stanse, fikk ikke puste og måtte sette seg et øyeblikk. Så var hun på bena igjen. Det var Hanna Gerlinde hun hadde hørt! Hvor lang tid kunne det ha gått? Gode Gud, hun måtte finne datteren før noe skjedde!
Hun gikk mot trappen, holdt seg i rekkverket på vei ned. Nå gjaldt det å ikke bli hysterisk, ikke falle og skade seg. Hun vred om nøkkelen i kjøkkendøren og gikk ut. Det var ikke mørkt. De var i mai nå, og himmelen var uten skyer denne kvelden. Hjertet hennes hamret, hardt og vondt. Skrekk og sinne kjempet i henne. Hanna Gerlinde hadde selvfølgelig en avtale med Philip, men hvor var møtestedet? Hun tok noen skritt bort fra huset, og fortsatte mot hushjørnet som vendte mot Berners eiendom. Der ble hun stående og tenke. Hvor ville hun selv ha avtalt å møtes i hemmelighet? Hvor kunne en ung pike gå ubemerket så sent på kvelden? Lysthuset på bryggen! hugget det gjennom henne.
Hun hastet mot vannet, gikk på gresset i stedet for grusen, slik at ikke skrittene hennes skulle høres. I det samme hørte hun dempet latter. Det var Hanna Gerlinde! Hun fortsatte, gikk så fort hun klarte. Burde hun hatt med seg Felix? Sikkert, men dette hastet. Hun måtte nå dem igjen før de stakk seg bort i hans hage – om de var på vei dit.
Nå så hun lysthuset, og satte ned farten. Det var om å gjøre ikke å lage den minste lyd. Hun hørte stemmene deres, lave og fortrolige. Kvalmen steg i henne. Hvordan hadde hun kunnet stole på Hanna Gerlinde?
Det ble stille på bryggen. Hva betød det? Hun hørte sitt eget hjerte hamre, listet seg frem – og så dem. De stod inntil lysthuset, tett sammen. Philip trakk Hanna Gerlinde inntil seg og kysset henne. Konstanse skrek ut, så rasende at hun knapt fikk luft.
De to ved lysthuset fór fra hverandre. Philip rygget bakover mot bryggen. Konstanse løp mot ham. Sinnet var så voldsomt og rødglødende at hun ikke sanset seg før hun hadde dyttet til ham, så hardt at han mistet balansen.
«Nei!» skrek Hanna Gerlinde.
Philip vred seg rundt og klarte å gripe tak i en stolpe, sekundet før han stupte bakover og ut i vannet.
«Din kjeltring!» ropte Konstanse. «Var det ikke nok med tjenestepiken? Skal du ødelegge min datter også?»
Han svarte ikke. Stirret bare på henne med det utfordrende blikket hun mislikte så sterkt.
«Han har ikke gjort noe galt!» sa Hanna Gerlinde og grep henne i armen.
«Han kysset deg!»
«Vi kysset hverandre!» hugget Hanna Gerlinde tilbake. «Og Philip har ikke rørt tjenestepiken!»
«De tror vel ikke jeg ville gjøre det når jeg har en kjæreste som Hanna Gerlinde?» sa han, og hadde fått tilbake stemmens bruk.
«Så det heter kjæreste nå!» freste Konstanse. «Jeg trodde dere bare var venner?»
«Vi var det, men nå er vi kjærester. Vi skal forlove oss,» sa Hanna Gerlinde.
«Du er gal! Du er fjorten år!»
«Vi skal forlove oss når jeg blir seksten.»
«Det kommer ikke på tale. Dette må ta slutt! Nå! Dere to får ikke møtes, verken alene eller sammen med andre!» Hun festet blikket på Philip, stadig like rasende på den selvgode, hoverende måten hans. «Du er nesten atten. Du burde vite bedre enn å fordreie hodet på et barn som Hanna Gerlinde!» Hun skulle ønske at hun hadde klart å dytte ham i vannet. Da hadde han kanskje fattet alvoret i situasjonen.
«Jeg er ikke et barn!»
Konstanse tok et skritt mot Philip og forsøkte å mønstre sin egen mors styrke og viljekraft. «Gå din vei!» sa hun bydende. «Du er på annen manns eiendom! Og kom ikke tilbake noen gang!»
De stirret på hverandre, målte krefter. Hun tenkte på den stakkars tjenestepiken som var sendt bort for å føde et uekte barn, og kjente at hun gjerne skulle ha drept ham.
Blikket hans vek. Han forstod hvor sint hun faktisk var, og trakk på skuldrene. «Da går jeg, Hanna Gerlinde. Din mor roer seg nok ned når hun får tenkt seg om.»
Den frekke lømmelen! Så nedlatende! «Det gjør jeg slett ikke! Forsvinn!»
Han nikket mot Hanna Gerlinde og gikk mot gjerdet mellom eiendommene. Så var han borte.
«Kom!» Konstanse tok Hanna Gerlindes hånd og holdt den i et jerngrep. Så trakk hun henne med seg mot huset, og stanset ikke før de stod ved glassdøren mot stuen der Felix satt. Hun så ham sitte så fredelig, bøyd over dokumentene sine. Lurte han ikke på hvor hun var blitt av? Hun banket på en rute. Han fór sammen og så opp, fikk øye på henne og åpnet hagedøren.
«Hva i himmelens navn …» begynte han, så Hanna Gerlinde og forstod.
«Hun hadde lagt puter under dynen, i tilfelle jeg kikket inn gjennom døren før jeg la meg for kvelden. Hun listet seg ut kjøkkendøren til et stevnemøte med Philip Berner. Ved lysthuset på bryggen. De kysset hverandre idet jeg kom ned dit.» Hun stanset for å trekke pusten.
«Herregud!» Han snudde seg mot Hanna Gerlinde. «Vi stolte på deg!»
Hanna Gerlinde sa ikke et ord.
«Sett deg her!» sa Felix alvorlig og pekte mot en stol.
Hanna Gerlinde satte seg.
Felix la en arm om Konstanse. «Er alt vel med deg? Du er blek.»
«Jeg har fått et sjokk,» sa hun. «Og jeg er skuffet og rasende. Det er alt.»
Han støttet henne bort til stolen, satte seg så og vendte blikket mot Hanna Gerlinde. «Du hadde en avtale med din mor. Stemmer ikke det?»
Hanna Gerlinde svarte ikke. «Svar når jeg snakker til deg!» Stemmen hans var skarp. «Du har skremt din mor. I hennes tilstand! Fatter du ikke at det kan være farlig?»
Hun bare stirret på ham.
«Hadde du en avtale med din mor?»
«Ja.»
«Hva gikk den ut på?»
Hanna Gerlinde vred seg på stolen.
«Jeg hørte ikke?»
«Dersom jeg møtte Philip alene, skal vi flytte til Vik og bo der.» Stemmen var knapt hørbar.
«Da er jo saken klar,» sa han. «Vi flytter i morgen.»
«Du kan ikke bestemme det! Du er ikke faren min!»
«Nei, men han er min ektemann, og vi er enige,» sa Konstanse. «Vi flytter til Vik. Du bør være takknemlig for at vi verner om ryktet ditt. Du vil vel ikke havne i samme situasjon som tjenestepiken?»
Hanna Gerlinde åpnet munnen for å forsvare Philip.
Felix stanset henne med en håndbevegelse. «Det at han fikk deg til å bryte avtalen, liste deg ut og møte ham alene på denne tiden av døgnet – og kysse deg – sier alt om ham. Han er ikke noe skikkelig menneske. Vi kan ikke stole på ham.»
Hanna Gerlinde gråt. Store tårer rant ned over kinnene.
Konstanse ristet på hodet. «Det hjelper ikke å gråte. Avtalen er brutt. Og Philip har vist hva slags gutt han er. Han tar ikke hensyn til andre.» En tanke slo henne. «Var dette første gang?»
«Ja.» Svaret kom fort. Hanna Gerlinde tørket tårene i bluseermet og møtte blikket hennes. Konstanse visste ikke hvordan hun skulle tolke det hun så i datterens øyne. Snakket hun sant?

Til toppen