Dagboken (Heftet)

Serie: Årringer 3

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 3
ISBN/EAN: 9788202401108
Kategori: Romanserier
Omtale Dagboken

​Da Silja rydder i morens klesskap, finner hun en dagbok og en bunke brev. Hun begynner å lese i dagboken, og avslører mystiske hendelser fra morens fortid.
    Silja forteller faren om Karl Oskar og at hun ønsker å gifte seg med ham, men faren er fast bestemt på at hun skal gifte seg med Sixten Bergström for å berge saga.

Sixten blunket og ventet på svar. «Silja? Har du ikke tenkt å svare, eller ble du så glad at du ble målløs?» Han smilte gledestrålende og reiste seg ivrig. «Når vi gifter oss, Silja-flicka, kan du flytte inn hos meg. Jeg har stort hus og godt om plass. Det er nytt tak, og jeg har kjøpt et gustaviansk spisestuemøblement til å ha i den ene stuen.»

UTDRAG FRA BOKEN:
Silja så skremt mot tauløkken som hang ned fra bjørka. Deretter så hun det svarte blikket til Ingar. Han så rasende ut, og hun så med en gang at han langt fra var edru. Kameratene hans sto i ring bak ham med hovmodige ansikter, og flere av dem hadde kniv.
 Karl Oskar tok et nølende steg frem. «Er det De som vil snakke med meg? Og hvem er De? Jeg tror ikke jeg kjenner Dem.»
 «Slutt med finmålet. Det er ikke kongen jeg vil snakke med, og jeg akter i hvert fall ikke å prate fint til taterpakk.» Ingar spyttet i bakken for å vise sin avsky.
Karl Oskar sto like rolig, men blikket søkte usikkert mot mennene bak Ingar. En av dem, en sværing med kinnskjegg og utstående snusleppe, sto og kastet kniven fra den ene hånden til den andre. Det blinket i knivbladet, og han så farlig ut.
 Karl Oskar åpnet munnen. «Jeg er ikke så nøye med høfligheten selv. Det kommer, som du sier, an på hvem man snakker til. Hva er det du vil meg?»
 «Er ikke det åpenlyst? Har du ikke øyne i skolten, eller er du blind?» Ingar gjorde et kast med hodet i retning tauet som hang ned fra en gren.
 «Ingar!» Silja gikk frem. «Hva er dette for slags påfunn?» Hun var opprørt og redd. Man spøkte ikke med Ingar.
 «Jeg sa jeg skulle ta ham, Silja. Trodde du meg ikke? Lensmannen er en bløtfisk, men jeg vet hvordan jeg skal få tynt sannheten ut av slubberten.»
 «Jeg tror ikke at jeg skjønner hva dette dreier seg om. Jeg kjenner deg ikke og har ikke noe uoppgjort med deg.» Karl Oskar var fremdeles rolig i stemmen, men nå hørtes han irritert ut.
 «Du drepte kjæresten min. Ingeborg.» Ingar hyttet med knyttneven og så ut som om han skulle fly i strupen på Karl Oskar.
 «Det er ikke sant, Ingar. Han hadde ingenting med det å gjøre.» Silja kjente at Karl Oskar tok hånden hennes og trykket den beroligende. Det hjalp litt, men hun var fremdeles redd. Ingar og vennene hans var mange, og her sto Karl Oskar alene.
 «Jeg har ikke tatt livet av noen. Jeg tror du har misforstått, kamerat.» Karl Oskar var like rolig.
 «Jeg er for helsike ikke din kamerat, og du står der og lyver.»
Silja snudde seg mot Karl Oskar. «Kom, så går vi. Han er full.» Hun dro ham lett i armen, men han ble stående med blikket vendt mot Ingar.
 «Han ble frikjent av lensmannen. Du får snakke med ham, Ingar. Karl Oskar er uskyldig.» Silja ga seg ikke.
 «Lensmannen er en pinglete kylling, hold deg utenfor dette, Silja. Dette er et oppgjør mellom mannfolk.»
 «Du forstår ikke, Ingar. Drapsmannen er fremdeles på frifot. Mens Karl Oskar satt i arresten, ble en annen jente overfalt i skogen på vei hjem fra bedehuset. Hun klarte å komme seg unna, men overfallsmannen stakk til skogs. Lensmannen er overbevist om at det er samme mann som tok Ingeborg av dage.» Hun snakket seg varm i kinnene.
 «Og dette skal jeg tro på?» Ingar svaiet, samtidig som øynene hans var svarte av raseri.
Silja kjente at hun hadde fått nok av ham. Hun skulle til å gi ham enda en tirade, men Karl Oskar hindret henne ved å strekke ut armen. Hun følte sinne og redsel fordi hun kjente Ingar. Det var ikke få han hadde banket opp gjennom årene. En gang hadde det nesten gått galt. Gutten han hadde slått helseløs, lå i uvett på sjukestua i flere dager. Doktoren hadde ikke trodd han kom til å overleve, og ville melde Ingar til lensmannen. Men saken ble dysset ned, og alle i bygda visste hvorfor. Ingars far hadde ordnet opp for sønnen, som han alltid gjorde.
 Karl Oskar klemte hånden hennes, og hun kjente hvor anspent han var, selv om han så rolig ut. 
«Taterpakk er flinke til å ljuge. Det vet vi fra før.» Ingar lo en rå latter og fikk de andre karene med seg.
 «Jeg er ikke tater, men jeg kan ikke tenke meg at buroer er ærligere enn tatere. Der tror jeg vi alle stiller likt.»
 «Hva pokker var det du kalte meg? Kalte du meg for buro? Det var det jeg visste. Du er pokker meg en lusete tater.» Ingar så på de andre med triumferende blikk.
 Silja kjente en murrende følelse inne i seg. Hun visste godt hva buro betydde. Ordet var fra romanispråket, og taterne brukte det som en betegnelse på folk som ikke var av taterslekt. Hvorfor brukte Karl Oskar dette ordet? Løy han om sitt slektskap? Var han tater likevel?
 «Jeg er ikke tater. Hører du dårlig?»
 «Tater eller buro, det gir jeg blanke i. Jeg skal nok få banket sannheten ut av deg.» Ingar brettet opp skjorteermene og spyttet i de trælete nevene.
 Karl Oskar vendte seg halvt mot henne og hvisket mellom sammenbitte tenner. «Hent Eskil og de andre.»
 I neste øyeblikk braste Ingar frem, og de gjøv løs på hverandre. Silja ble et øyeblikk stående som fjetret. Ingar og Karl Oskar i slåsskamp, med Ingars kamerater hoiende i ring rundt. Dette kom til å gå galt.
 «Kom igjen, Ingar. Nå tar du ham. Gi ham en real omgang juling først, så henger vi ham etterpå,» var det en som ropte med en hyttende knyttneve.
 Silja gispet og beinfløy tilbake til danseplassen. Hun var fra seg av redsel og albuet seg frem blant folk, for å finne Eskil. Hun fant bålplassen der han hadde sittet på en stubbe med resten av fløterlaget, men nå var det ingen der. Hvor er du? Hun speidet rundt blant dansende par som svingte seg i en rask polka på sletta. De to spillemennene var virkelig i slaget i kveld. De var dyktige, kunne hun høre. Fingrene fløy lekende lett over knappespillene. Men hun hadde ikke tid til å stå her og beundre dem. Hun måtte hente hjelp.
 Brått var det noen som tok henne på skulderen, og hun virvlet rundt. Hun hadde Eskils navn på leppene, men det døde raskt ut. I stedet sto Sixten der, kledd i nypresset, svart dress, med vannkjemmet hår og en rød hagerose festet til jakkekragen. De brune skoene var så blanke at hun kunne speile seg i dem. Han hadde virkelig gjort seg flid med utseendet denne kvelden.
 «Sixten!» utbrøt hun andpusten og klarte ikke å skjule skuffelsen.
 «Der er du, Silja-flicka. Jeg håper det er meg du ser efter.» Han smilte bredt.
 «Jeg … jeg …,» stotret hun.
Han sendte dansesletta et lengselsfullt blikk. «Jeg håper du vil beære meg med en dans. De spiller pols. Det er min favorittdans.» Han smilte enda bredere, og bukket galant for henne.
 «Jeg kan ikke, Sixten. Jeg … jeg ser etter noen. Det haster.»
 Smilet sluknet i fjeset hans. «Ser etter noen? Hvem da?» Han så skuffet ut. I det samme stanset musikken, og danseparene bukket og neiet for hverandre.
 «Da fortsetter vi med ringdans,» ropte en av spillemennene. Han dro frem en flaske fra vestelommen og tok en slurk. «Bli med nå, folkens. Få med dere mannfolkene, jenter. Her skal det danses. Mannfolkene i ytterste ring, og kvinnfolkene innerst. Kom igjen nå. Da setter vi i gang.»
 «Ringdans er skoj, Silja.» Sixten så ivrig ut og tok henne i armen for å føre henne ut i danseringen.
Silja kjempet imot. «Nei, Sixten, jeg kan ikke, sier jeg jo.»
 «Unnskyld, men ser De ikke at hun ikke vil danse?» utbrøt en som sto rett ved siden av henne. Det var Eskil. Han så fra den ene til den andre, spørrende i blikket.
 «Eskil Sivertsen!» buste hun ut og grep ham i armen. «De må komme.»
 «Har det skjedd noe?» Han var straks på vakt og så seg omkring. «Hvor er Karl Oskar?»
 Sixten tok et steg mot Eskil. «Jeg spurte henne først om en dans, og hvem tusan er De?» Han brisket seg som en unghane.
 «Jeg er Eskil Sivertsen, og De må da forstå at et nei er et nei. Hun vil ikke danse med Dem nå.»
 Silja overså Sixten, for nå hadde de ingen tid å miste. «Ingar har tatt ham. Han kommer til å slå ham helseløs, og de har tenkt å henge ham etterpå.»
 Eskil så forskrekket på henne. «Karl Oskar? Hvor er han?»
 «Bak sommerfjøset. Kom, vi må skynde oss.» Hun begynte å løpe, men så stanset hun. «Han ba meg hente hele fløterlaget. Hvor er de andre?»
 «De er over alle hauger. Vi har ikke tid til å finne dem. Vis meg hvor han er.»
 Han løp etter henne, og da de rundet hjørnet av det gamle, falleferdige sommerfjøset ble de møtt av ivrige mannfolk som ropte at elvekongen var i slåsskamp. Folk kom strømmende til for å få med seg begivenheten. Da Eskil og hun nådde frem, hadde det samlet seg en stor ring med skuelystne. Eskil brøytet seg frem med Silja tett bak seg.
 Hun følte at hjertet blødde da hun fikk se de to kamphanene i ringen. Ingar sto med blodig skjortebryst og snerret som en sint slagbjørn. Karl Oskar blødde fra leppen og hadde et kutt over venstre øye.
 «Pokker,» utbrøt Eskil og så urolig ut.
 «Hva skal vi gjøre? Ingar kommer til å slå ham i hjel. De må stanse ham.»
 «Karl Oskar er ingen reddhare. Jeg tror De undervurderer ham.»
 «Ta ham, Ingar. Ta ham. Jeg har veddet femti øre på deg nå, så nå taper du ikke,» ropte det fra mengden.
 Silja sto med hamrende hjerte og bet på håndknoken. Folk rundt henne heiet og klappet, og flere kom løpende for å se. Nå kom myntene opp fra bukselommene, og det pågikk en ivrig vedderunde blant mannfolkene om hvem som vant kampen.
Ingar var som et rasende dyr. Han brølte og kastet seg frem, men Karl Oskar var rask som et ekorn og parerte de fleste slagene. Men Ingar hadde ry på seg for å være sterk. Silja visste det, og hun hadde sett ham slåss før. Hun kunne ikke huske at han noensinne hadde tapt en nevekamp.
 Hun lukket øynene og visste ikke om hun våget å se på galskapen. Hun var ikke klar over at hun sto og klamret seg til armen til Eskil, før han snudde seg og så på henne.
«Han klarer seg. Jeg vet at han er sterk.»
 «Men kan De ikke stanse ham?» ba hun. Det han sa, ga henne ingen trøst. Slåsskamper var noe av det dummeste hun visste om. Hvorfor skulle mannfolkene holde på med dette? Hun visste hvorfor. Brennevinet hadde skylden.
 I det samme gikk et sus gjennom mengden. Ingar langet ut en knyttneve som traff Karl Oskar i magen, og slaget var så hardt at han krøket seg sammen og sank ned på kne.
 «Nå har du ham, Ingar.» Den storvokste med kinnskjegget bøyde seg ivrig frem med oppspilte øyne.
 «Å, nei,» utbrøt Silja og ville styrte frem, men Eskil holdt henne tilbake.
 «Nei, det er farlig. De har kniv.»
Silja så brått at den storvokste sto og veivet med en kniv i hånden.
Ingar gikk i sirkel rundt Karl Oskar og ropte: «Forbannede feiging, kom igjen. Har du fått nok juling? Din lusne taterfant.»
 Karl Oskar gispet etter luft og spyttet blod. Slaget måtte ha rammet ham hardt i mellomgulvet. Det blødde stygt fra munnen og såret over øyet. Den hvite skjortekragen var farget rød av blod. Bare ikke tenner var slått ut, tenkte Silja.
 To av Ingars kamerater gikk frem og tok tak i ham. De holdt ham i hver sin arm og dro ham opp. Ingar benyttet anledningen. Han gjøv løs på Karl Oskar til muntre tilrop fra folkemengden. Knyttneveslagene hamret nådeløst mot ansikt og mage.
 «Pokker, dette er rått parti,» utbrøt Eskil og ristet vantro på hodet. Han vendte seg mot Silja. «De er altfor mange, jeg prøver å finne de andre. Vent her!» Han forsvant inn i mengden, og Silja ble hjelpeløst vitne til at Karl Oskar fikk rundjuling. Han var sjanseløs.
 Da Ingar syntes at motstanderen hadde fått nok, tok han en seiersrunde i ringen. «Han tok livet av Ingeborg. Jeg skal fanden meg få ham til å tilstå. Han drepte Ingeborg.» Han hisset seg opp mens folk ropte: «Heng ham, Ingar. Heng ham. Få ham til å tilstå.» Den storvokste veivet med den store morakniven.
 De to som holdt Karl Oskar, slepte ham med seg bort til bjørka og la løkken om halsen hans.


 

Til toppen

Andre utgaver

Dagboken
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Bøker i serien