Mannen ledet an over broen og til den andre siden. Der lå det to båter som var klare til å gi seg i kast med elva. Tømmerhaker lå ved siden av. 
Bjørn Anders kjente et kaldt gufs fra vannet. Elva lot seg aldri temme. Mennesker kunne bygge demninger og andre anlegg for å forsøke å holde den i tømme, men før eller senere valgte den sin egen vei – og da kunne gode råd være dyre. 
Edvard så på Embrek. – Du blir ikke med. 
– Men far, jeg vil hjelpe!
– Din bror skal hjelpe. Du kan se til hestene. 
– Hestene er trygge. De er langt fra vannet, far. 
– Du skal likevel ikke ut i båten. 
– Hør på far, sa Bjørn Anders og la hånden på lillebrorens skulder. Skuffelsen var tydelig i Embreks øyne. Det sved å bli tilsidesatt i en stund som denne. Å få manndommen sin stilt på prøve og funnet for lett. 
– Hestene trenger deg, fortsatte han. 
– Dere får si fra hvis dere ombestemmer dere, sa Embrek kort og forlot dem. 
De steg opp i farkosten. Kristoffer Bakken først. Båten gynget under ham. Så var det Edvards tur, og etter ham Bjørn Anders. Tre andre arbeidere tok plass ved siden av dem. Så grep en årene og styrte båten ut på den hissige elva. 
Det tok tid å få kontroll over båten. Strømmen var sterk, og de drev et lite stykke nedover før den ene mannen klarte å snu båten i riktig retning. 
Arbeiderne holdt godt fast om fløterhakene, som om de var ankere som kunne redde dem. 
Lukten av råttent vann og søle var sterkere ute på elva. Treverk og busker stanget nå og da mot ripa på den lille båten. 
– Der er det tømmer. En av arbeiderne reiste seg og gjorde seg klar. De andre to fulgte hans eksempel. Bjørn Anders tok årene. Skuldrene hans protesterte over vekten. Aldri hadde vannet vært vanskeligere å manøvrere i, strømmen så sterk. 
Bakken hadde også reist seg. Han pekte ut tømmer som kom glidende. Hjalp arbeiderne med å bestemme hvilke stokker de skulle konsentrere seg om først. 
– Går det bra, Bjørn Anders?
Edvard snudde seg mot ham. 
– Ja, far. Det er tungt, men det går. 
– Du sier ifra hvis du vil ha hjelp. 
– Ja, far. 
Det som skjedde etterpå, hendte så fort at Bjørn Anders ikke rakk å få med seg alt. Bakken sa noe, og en av arbeiderne snudde seg så fort at han mistet kontrollen på fløtehaken. Den slo inn i ryggen på Bakken. Bonden vaklet og slo ut med armene. Skled på det sleipe treverket. De hørte et dunk da han traff relingen på båten, som om noen slapp et eple på marken. Og så et plask da han for over rekka og kroppen hans traff vannflaten.

Til toppen