Den skyldige (Heftet)

Serie: Rosehagen 71

Forfatter:

, null Smaapigerne (Illustratør)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Illustratør: Smaapigerne
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 71
ISBN/EAN: 9788202503536
Kategori: Romanserier
Omtale Den skyldige

Michael og Emily får en mistanke om at Agnes ikke lenger er tilfreds med å være en trofast hustru for Ivan.
Felix Gregersens synes fremdeles ikke at Konstanse er god nok for sønnen. Konstanse tar det som en krigserklæring. Rebekkas datter skal bli den nye fruen på Vik!
Når Charlotte få høre om brannen i Villa Fredly, forteller hun politiet en ny og annerledes historie. Jenny får beskyttelse døgnet rundt. Den skyldige må dømmes og medhjelperne finnes før hun kan føle seg trygg.

Flammene slikket opp over veggen, som sultne tunger. Lille-Julian! Han sov i rommet over brannen. «Det brenner! Det brenner!» skrek Jenny. Hun skrek på nytt, presset stemmen til det ytterste, i håp om å vekke husholdersken og pikene.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Jenny satt på en benk i solen. Hun hørte hammerslag oppe fra huset. Snekkerne var i full gang med å rive og bygge nytt. Hun så Lille-Julian stabbe etter herr Nesse, som klippet en hekk. Vaktmannen hennes gikk inn for alle sine oppgaver med glød og iver. Nå var han opptatt av hekken, samtidig som han pratet med den lille gutten. Men hun så godt at han hadde et vaktsomt blikk, det var lite han ikke fikk med seg. Han passet på henne, og det gjorde henne utrygg. Han var en konstant påminnelse om situasjonen hun var i. Hun sukket. Han var samtidig hennes beskyttelse, det visste hun. Politikonstabelen hadde tatt plass ved hovedporten og holdt seg der, men det fantes uendelig mange andre steder der en inntrenger kunne nærme seg Villa Fredly.
Lille-Julian lo høyt. Han hadde glemt brannen, lot det til, men værelset Julian hadde innredet til ham, var totalskadd av røk og vann. Alle bøkene og lekene var ødelagt. Burde hun lage et nytt barnerom til ham? Det ville nok Julian ha ønsket.
«Jenny?» Det var farens stemme.
Hun snudde seg og så ham komme nedover i hagen. Han var ikke alene. Hun reiste seg. «Brian!»
Hun sanset hvordan herr Nesse stivnet og tok noen skritt mot henne. «Det er min fars gode venn Brian Weldon som kommer,» sa hun fort. «Han har vært hjemme i Nice, men han skal undervise på kunstskolen.»
«Se hva jeg plukket opp på dampskipskaien,» sa faren fornøyd.
Brian tok henne i armene. «Jeg har savnet deg mer enn jeg trodde var mulig,» hvisket han og kysset henne på pannen. «Jeg skulle ikke ha reist. Jeg skulle ha vært her og passet på deg,» la han til. «Din far har fortalt meg alt. Det er grusomt!»
«Ja.» Hadde hun savnet ham? Det hadde skjedd for mye til at hun hadde rukket det. «Så godt å se deg,» fikk hun sagt.
Han slapp taket i henne. «Det er altså vaktmannen som passer på deg?»
«Ja, det er her Nesse, min kusk og gartner for tiden.»
«Trenger du virkelig ham?» spurte Brian.
Jenny lette etter et svar.
«Vi har ham for sikkerhets skyld,» sa faren. «Vi tar ingen sjanser etter brannen.»
«Men både en vakt og en politikonstabel?» sa Brian. «Du har jo meg nå.»
«Jeg har en interessant nyhet å fortelle,» skjøt faren inn.
De snudde seg mot ham.
«Jeg hørte det fra leieboeren din, Jenny, billedhuggeren. Har du snakket med ham i det siste?»
Hun ristet på hodet. «Jeg tror han har vært i atelieret sitt for det meste. Det ligger utenfor byen.»
«Vel, han har fått brev. Fra Simon Løvlie.»
Jenny beveget seg urolig. Måtte faren nevne det for henne? Han kjente jo til historien mellom dem.
«Han kommer tilbake til Bergen.»
«Ja vel,» sa hun, og hørte selv hvor stivt det lød.
«Tenk om vi kunne få ham til å undervise her!»
«Far!» protesterte hun. «Det er umulig!»
«Hvorfor det?»
«Du vet at vi …»
Han stanset henne med en håndbevegelse. «Det er ingen grunn. Mye vann har rent i havet siden den gang. Kan din mor og jeg undervise ved samme kunstskole, så kan dere to.»
Hun ristet på hodet. For det første var hun slett ikke sikker på om han og moren ville klare å arbeide sammen. For det andre orket hun ikke å ha Simon så nær. Han hadde gjort henne for mye vondt.
«Tenk hva det ville bety for kunstskolen!» Faren gav seg ikke. «Elevene ville strømme til.»
«Vi har deg som trekkplaster,» protesterte hun.
«Jo flere, jo bedre. Å ha Simon Løvlie i staben, vil være et tydelig kvalitetsstempel. Han har aldri undervist i Norge før, bare i Roma.»
«Hvorfor skulle han ønske å undervise akkurat her?»
Faren gransket henne som om han fant henne tungnem. «Vi får se,» sa han vagt.
«Hva snakker dere om?» spurte Brian.
Jenny snudde seg mot ham. Faren og hun hadde rent glemt Brian – og slått over til norsk. «Vi snakker om en kunstmaler far ønsker som lærer her.»
«Men du var ikke enig?» spurte han.
«Nei.»
«Hvorfor ikke?»
Hun lette etter et svar.
«Jenny og han var kjærester i en fjern fortid,» sa faren.
«Da tror jeg nesten at jeg støtter henne,» sa Brian.
«Men hvorfor i himmelens navn?» spurte faren.
«Det kan føre til komplikasjoner,» sa Brian.
«Slett ikke!» fnøs faren. Han snudde seg mot Jenny. «Er alt bra med deg?»
«Så bra som det kan være,» svarte hun.
«Jeg har glad du har kameraten din.» Han nikket mot herr Nesse. «Det er betryggende.»
I det samme kom Lille-Julian stabbende mot dem. Han stanset ved siden av Jenny og trakk henne i skjørtet. «Mamma?» sa han.
Hun kjente tårene svi.
«Kaller han deg for mamma?» spurte Brian og virket sjokkert.
«Nei, han spør etter sin mor. Hva skal jeg si? Skal jeg fortelle ham at moren er i fengsel og ikke slipper ut på mange, mange år?»
De snakket engelsk, og den lille gutten så fra den ene til den andre, uforstående. Barnepiken kom mot dem. Hun løftet ham opp og strøk ham over kinnet. «Dadda e her, vet du.»
«Tante Jenny!» sa han og strakte hendene etter henne.
«Han er nok sulten,» sa barnepiken. «Eg går opp med han no.»
«Gjør det,» sa Jenny, og strevde med å bli kvitt klumpen i halsen.
Barnepiken gikk oppover mot huset. De hørte Lille-Julian gråte og rope vekselvis på mamma og tante Jenny.
Brian ristet på hodet. «Du bør ikke beholde ham her, Jenny,» sa han bestemt. «Han burde få muligheten til å falle til ro i et nytt hjem.»
«Det må vente til etter rettssaken,» sa hun.
«Men hvorfor? Det ender med at han tror at du er moren hans.»
«Det er ikke meg han er sammen med, men barnepiken.»
Brian trakk på skuldrene. «Slik var min oppvekst også. Barnepiken tok seg av meg, men jeg visste godt at den vakre kvinnen som lekte med meg når hun hadde tid og lyst, var moren min.»
Hun støkk. Hva mente han med de ordene? Hun hadde en sterk følelse av at han ikke likte at hun tok seg av gutten. Men hvorfor? Trodde han kanskje at det dreide seg om Julians sønn?

Til toppen

Bøker i serien