Lilly så ned på den livløse kvinnen på gulvet, og hun kjente angsten krype oppover langs ryggraden. Marianne var død, drept av en ildrake fra hennes hånd, og der utenfor stuevinduene lekte datteren hennes Åsa sammen med Vera. Hvordan i himmelens navn skulle hun komme seg ut av denne knipen?
 Lilly kjente en dyp fortvilelse som nesten var lammende, men hun visste at hun måtte ta seg sammen. Hun kunne ikke tillate seg selv å miste hodet. Hun måtte beholde roen og handle raskt. Hun så for seg politiet komme trampende nedover den vesle bakken til Kummelnes, mannsterke, for å hente henne, mordersken, og dytte henne ned i et sort fangehull. Tanken gjorde henne skrekkslagen. Hun ville aldri mer få se igjen Vera og Samuel. Det måtte ikke skje!
 Hennes neste innskytelse var å hente Samuel. Han ville vite råd. Men så skjøv hun den tanken vekk, for tenk om han ikke reagerte som hun håpet? Hva om han ble så sjokkert over det hun hadde gjort at han vendte seg mot henne? Hun fikk nesten panikk når hun tenkte på det.
 Lilly så seg rundt i den store stuen. Hvor kunne hun gjemme liket av Marianne til kvelden kom? Hun måtte vente til det ble mørkt før hun forsøkte å kvitte seg med det. Og hun måtte være sikker på at alle i huset hadde gått til ro, slik at hun kunne handle uforstyrret.
 Blikket hennes falt på døren på den ene langsiden av rommet. Den førte til et lite kott, der tjenestepikene oppbevarte rengjøringsutstyret sitt. Hvis hun stuet Marianne inn i kottet og fikk låst igjen døren og tatt med seg nøkkelen, var det ikke noen fare for at andre skulle komme og se henne. Da kunne hun komme tilbake litt senere og forsøke å kvitte seg med liket. Hun kom frem til at det måtte være den beste løsningen.

Til toppen