Det ingen vet (Heftet)

Serie: Breidablikk 13

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Breidablikk
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202538590
Kategori: Romanserier
Omtale Det ingen vet

På Å savner Bera noen å betro seg til om alt som skjer i væreiergården. Om nettene våkner hun stadig av ukjente lyder, men ingen vil høre på henne. Det er bare hun som har en livlig fantasi …

Den natten våknet Bera med et rykk. Hun satte seg opp i sengen, stiv av skrekk. Var det noen som hadde banket på døren hennes? Hun holdt pusten og lyttet. Et lite knirk lød fra trappen, og et gisp unnslapp henne.

Til toppen

Andre utgaver

Det ingen vet
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Trine Angelsen:

Utdrag

Hvem var personen som sto utenfor soveromdøren, og hva ville vedkommende?

Beras tanker var et eneste kaos. Ingen normale mennesker, eller noen med gode hensikter, oppførte seg slik. Heller ingen hun kjente hadde slike subbende skritt. Og nå som dørhåndtaket gled sakte ned, lammet redselen henne fullstendig. Fornuften manet henne til flukt, likevel satt hun bare der. Blikket var stivt festen på døren. Hjertet hamret som galopperende hover i brystet hennes, og pusten føltes som om den var stanset opp.

Et ulidelig langt øyeblikk ventet hun på at noen skulle åpne døren, men det skjedde ikke. Ingen kom inn, og brått skjønte hun hvorfor. Hun hadde vridd om nøkkelen i låsen idet hun gikk inn. Hun husket ikke hvorfor, for hun pleide aldri å låse etter seg hjemme på Engeløya.

Hun forventet at personen ute i loftsgangen skulle prøve å dirke opp døren, men ingenting skjedde. Bare en illevarslende stillhet. Hun burde skrike, kanskje rope om hjelp. Eller rive opp døren og se hvem som sto der. Men redselen for det ukjente og kanskje livsfarlige holdt henne tilbake.

Sekunder, eller kanskje minutter, gikk, før hun hørte de subbende skrittene igjen. Sakte forsvant de bort fra døren hennes, inntil lyden forsvant.

Hun begynte å skjelve, skaket som i frostrier. Minner fra barndomshjemmet kom til henne. Blodet, foreldrene som skrek i den dypeste redsel, tryglende om nåde, men uten å bli hørt. Alle luktene. Dunsten av svette, død, menneskekropper og blod. Deretter den ville flukten for å komme seg bort. For å overleve!

Så var det som om hun våknet. Hun slo dynen til side og skyndte seg over gulvet. Fort låste hun opp, åpnet døren og så seg rundt. Loftsgangen var mørk og stille, ikke en lyd hørtes, ikke et tegn så hun på at noen hadde vært der. Hun gikk tilbake, hentet lyset på nattbordet og gikk ut igjen. Hun lyste mot gulvet for å se om personen kunne ha mistet noe, men der var ingen spor. Et øyeblikk vurderte hun å gå ned trappen, men ombestemte seg. I stedet gikk hun tilbake til værelset sitt, låste døren og krøp til sengs. Stiv og anspent lå hun og stirret mot døren. Tankene kvernet og kvernet, uten å gi henne svar. Omsider kjente hun seg trett, og like etter falt hun i søvn.

Da hun våknet, var det helt stille i huset. Om det var natt eller tidlig morgen, var hun ikke sikker på. Hun trakk fra gardinet og så at det var stupende mørkt ute. Så la hun seg tilbake i sengen og ble liggende en stund og tenke på hendelsene kvelden før. Hadde alt bare vært en livaktig drøm? Kanskje fantasien hennes bare hadde løpt løpsk på dette nye stedet? Menneskesinnet var underfundig, hadde Gabriel sagt noen ganger når Bera ikke skjønte seg på folk. Slike som Agnete og presten. Ondskapsfulle mennesker, begge to, som Vårherre ikke kunne hatt mye glede av.

Brevet! Brått kom hun på at hun hadde funnet biter av et brev under madrassen. Nå tok hun dem fram igjen og leste igjennom en gang til. Piken som hadde skrevet dette, var redd, hun været fare og trengte hjelp. Så var det ingen fantasi, det skjedde virkelig noe i dette huset som ikke tålte dagens lys. Uhyggen smøg seg rundt henne. Personen som hadde prøvd å komme seg inn til henne i går kveld, var kanskje ute etter å skade henne? Om vedkommende hadde hatt ærlige hensikter, ville han eller hun ha banket på. Så var det de uhyggelige subbende skrittene. Hun grøsset og trakk dynen lenger opp. Hun vurderte et øyeblikk å brenne brevet, men ombestemte seg like fort. Om noe skjedde, hva nå enn det skulle være, måtte hun ha et bevis. Uansett kunne dette lille skrivet komme til nytte en dag.

Til toppen

Bøker i serien