– Julie, er det deg? 
Morens stemme nådde ut til Julie da hun gikk forbi den åpne stuedøren mot værelset sitt. Den lød forpint og engstelig. Julie hadde ikke det minste lyst til å snakke med henne, men det var best hun så etter at alt var i orden. Hun dro hånden fort over øynene og tørket tårene før hun stakk hodet inn. Moren lå på sofaen med en klut på pannen. Noe var åpenbart galt, for moren pleide aldri å ligge i stuen.
– Er du syk? Julie gikk bort til moren og gransket henne. Hun var svært blek, og øynene hadde en feberaktig glans.
– Hvor har du vært? klaget moren. 
– Jeg sa jeg skulle treffe Andrew, har du glemt det? Det stakk vondt i brystet da hun sa navnet hans, så skjøv hun det vekk. – Er du syk? gjentok hun. 
– Ja. Kanskje jeg har fått denne forferdelige sykdommen alle snakker om? Tenk om jeg dør? Hun så engstelig på Julie, strakte hånden ut og grep Julies. – Du må si fra til Günther hvis … 
– Ikke ta sorgene på forskudd, det er ikke sikkert det er det, avbrøt Julie. – Men jeg bør hente legen, så kan han undersøke deg.
– Ja, det er nok best. Jeg har aldri vært så elendig før. Hjelp meg i seng først. Jeg kan ikke ligge her. Hun reiste seg, men sank sammen igjen og stønnet. – Jeg er så ør, sa hun forpint. 
– Jeg skal hjelpe deg til sengen, sa Julie. 
Hun la en arm om livet på moren og støttet henne inn på soverommet, hjalp henne av med klærne og fant en ren nattkjole. Moren skalv og ristet av feber. Julie kjente et stikk av frykt. Hun hadde aldri sett henne så syk noen gang. Hun var ikke i tvil om at det var den fryktede sykdommen som herjet i byen som hadde rammet moren, men hun sa det ikke høyt. Bare nå ikke hun også ble syk, tenkte hun. 
Hun la et teppe over moren og la hånden på pannen hennes. Den var brennende varm. Fort helte hun litt vann i vaskevannsfatet på kommoden og vred opp en klut som hun la på pannen hennes. 
– Vil du ha noe å drikke før jeg går?
– Nei, hvisket moren. – Det er bra nå. 
– Jeg skal være så rask jeg kan, sa Julie og strøk henne forsiktig over kinnet. Moren sendte henne et matt smil. 
– Takk, sa hun lavt.

Til toppen