Det utenkelige (Heftet)

Serie: Morshjerte 27

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Morshjerte
Serienummer: 27
ISBN/EAN: 9788202471590
Kategori: Romanserier
Omtale Det utenkelige
Oda og Johannes gjør stor suksess på musikkinstituttets konserter, men når det begynner en kjekk tenor på skolen, får Johannes problemer – spesielt når det blir bestemt at tenoren skal synge duett med Oda. Når hun og Johannes er hjemme på ferie, får de vite noe som lenge har vært holdt skjult for dem. Det kan få alvorlige følger for livet deres.
Maren møter sitt livs største utfordring. For å takle den, må hun gå inn i seg selv og granske hjerte og sjel.

Maren dro bort en flik av det myke teppet som Jofrid hadde svøpt ungen inn i, og kikket ned på et rynkete, rødt lite ansikt og to store, vidåpne øyne som hun følte så rett inn i sjelen hennes.
Trond grep Jofrids hånd og hvisket en takk med brutt stemme. Et lite øyeblikk syntes han at han så noe som liknet sorg i gammeljordmorens øyne, men så slo han det fra seg.

Til toppen

Andre utgaver

Det utenkelige
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Anne-Lise Boge:

Utdrag

Det ble skikkelig uvær etter at de kom ned fra hytta. September hadde vært så usedvanlig fin, så fargesprakende vakker og mild at flere dager hadde føltes som rene sensommerdagene, slike man kalte Indian Summer, tenkte Maren. Hun hadde lest det et sted. Men da været først slo om, tok det igjen for alle de fine dagene. Vinden ulte om hushjørnene, og de fargeglade bladene ble røsket av trærne og samlet seg i grøfter og veikanter – sleipe og brune, vasket og blåst rene for all sin fordums skjønnhet i løpet av en vindfull og våt stormnatt. 
De vakre fargene ble skyllet av landskapet. Liene lå der, grå og nesten usynlige i tåken som drev innover fjorden og hyllet alt og alle inn i sitt spøkelsesaktige tåketeppe, og trærne sprikte nakne mot den mørke himmelen. Bekker og elver gikk over sine bredder, og tordenen rullet mellom fjellene, mens fjorden gikk skumhvit dag etter dag.
– Skulle tro enden var nær, sa Oline dystert en dag Maren var innom butikken for å se over bestillinger og regnskap. – Det er kjøle til vær for tida!
– Vi var vel for godt vant. Maren ristet vannet av storsjalet hun hadde hatt over hodet. Paraply var til ingen nytte når det blåste slik som nå, den vrengte seg straks en kom utenfor døren. – E kan mest ikkje forstå at det berre er eit par veker sida vi hadde det så fint oppe på hytta. Men det er høst, la hun til. – Vi er no vant med støggvér på den her tida av året.
– Jo, vi er no det, nikket Oline. – Men e tykkjer det er reint uhyggeleg somtid, slik det er no. Som om enden snart er nær, gjentok hun dystert.
– Det måtte no vare enden på ventetida mi det, da, smilte Maren. – No tykkjer e at den her attpåklatten får sjå til å kom snart. No har vi venta lenge nok.
– Du skulle halde deg i hus i slikt vær, Maren, i din tilstand. Oline saumfor henne bekymret med blikket. – Det er enno nokre veker att, veit e?
– Ja, ifølge terminen, nikket Maren. – Men terminer er no ikkje allveg noko å stole på, det er vi fleire som har fått erfare. Og er ikkje klæn, Oline. E føler meg fresk på alle vis, e er berre tung og litt lei av å vagge rundt som ei and. Men litlin kjem ikkje føre det her støggvéret er over, det kjenner e på meg, smilte hun. – E venter eit lite solskinnsbarn, e!
Men samme natt våknet hun av en smerte som fikk henne til å stønne høyt. Kaldsvetten brøt frem på pannen, og hun satte seg fortumlet opp i sengen, svimmel og uvel. Igjen hogg smerten tak i henne, og hun sank tilbake på puten og dyttet borti Trond.
Han snudde seg, halvvåken og litt fortumlet. – Ka det er? Han heiste seg opp på albuen og kikket på henne. – Er det noko som står på?
Maren klarte ikke å få frem et ord, hun bare stønnet. Trond satte seg opp, bråvåken. Han strøk en hånd over det klamme ansiktet hennes, og holdt om henne mens hun jamret seg gjennom en kraftig ri.
– Er det så ille? spurte han lavt ned i håret hennes. – Det pleier no ikkje start opp så fort og gale som det her? Men det er jo nokre år sia sist, så …
Et kort øyeblikk slapp smerten taket, og Maren fikk igjen pusten. – Det er kjøle ille, hikstet hun. – Unormalt ille. Og det kom så brått, heilt uten forvarsel. Og du har rett, Trond, det pleier ikkje begynne på det her viset. Det her er ikkje normalt. Du må få ti jordmora, Trond, for e kjem meg ikkje ned på sjukestua. Det orker e ikkje, og e trur at det her kjem til å gå fort!
– Nei, du lyt no på sjukestua, protesterte han. – Det kan vara at du treng til legehjelp. Du er ikkje tjue år lenger, Maren! E kan kjør fram bilen, så bær e deg ut og ...
En ny ri bølget gjennom kroppen hennes. Hun stakk dynesnippen i munnen for ikke å hyle så høyt at hele huset våknet. – Ring, Trond! stønnet hun. – Ring no! E treng hjelp!
Trond nikket. Han kom seg ut av sengen, trakk en strikkejakke over pyjamasjakken og løp ned trappen. Men da han tok av telefonrøret, kom han plutselig ikke på nummeret til legekontoret. Legen var ikke på vakt døgnet rundt – skjedde det alvorlige saker nattestider, ble han budsendt hjemmefra. Men han visste at den nye jordmoren bodde i annen etasje i det nybygde helsesenteret, så hun var på en måte alltid i beredskap.
Han lette febrilsk i kommodeskuffen etter telefonboken, men fant ikke den heller i halvmørket. Så falt brått nummeret ned i hodet på ham, og han fikk slått det med stive, skjelvende fingre.
Han syntes telefonen ringte og ringte en hel evighet. Han hadde begynt å lure på om han måtte sette seg i bilen og kjøre ned dit, da noen endeleg svarte.
– Hallo, det er Jofrid.
– Er det du? E trudd det var ei ny ... Han avbrøt seg selv. Hva spilte det for rolle hvem som var der, bare de fikk hjelp? Jofrid hadde de god erfaring med gjennom alle år, mens han ikke engang hadde hilst på den nye jordmoren.
– Jofrid, det er Trond Lia. Ho Maren bråvakna for litt sida og er så kjøle klæn. Ho har så vondt, og ho seier sjølv at ein fødsel alder begynner på de her viset. Ho meiner at det er unormalt, og at ho trur at ungen kjem snart!
– Du må få ho hit ned med ein gong.
– Ho seier at det klarer ho ikkje, ikkje eingong om e bær ho ut i bilen. E veit ikkje ka ...
– Har ho skikkelige rier? E meiner, har ho rier, eller har ho det berre kjøle vondt overalt?
– E veit ikkje ka ho har, berre at ho har så vondt at ho mest ikkje får pusta mellom kvar gong det ...
– Så det er smerter som kjem regelmessig og med opphald mellom, altså. Da har ho rier, sa Jofrid kort. – Og e kjenner Maren. Føler ho at ho ikkje kan kom seg hit, er ho kjøle klæn. Så da lyt e kom til dykk. Ja, det er e som er på vakt her no i natt, la hun til. – Nyjordmora er på oppdrag oppe i Rindalen. E kjem, Trond. Sett på ein stor kjele med vatten og finn ti gamle aviser og håndklær. Det her vert visst ein fødsel på gammelmåten, det her, der vi må klar oss som best vi kan. Og se til å få ungan over i Lia. Det her vert ikkje noko for dem å vara med på.
Han fikk ikke engang sagt takk eller spurt om hva han skulle gjør med Maren mens de ventet. Jofrid hadde alt lagt på.

Trond trakk et lettelsens sukk da Jofrid kom farende inn med jordmorvesken i hånden og storskautet over hodet, dyvåt og forblåst. Han hadde vært redd for at Maren ville dø før de fikk hjelp, så syk var hun. Men han hadde satt over vann og funnet frem det Jofrid hadde forlangt. Han hadde også ringt og vekket Birgit, og sendt to fortumlede og engstelige unger over til gården. Han regnet med at Birgit ville forklare dem hva som var på gang og få dem til å roe seg.
Jofrid vrengte av seg de våte ytterklærne, kastet et blikk på komfyren og så kjelen med vann som kokte, og så løp hun lettbent opp trappene, alderen til tross.
Maren hadde sagt at hun ikke trodde det kom til å ta lang tid, men Trond syntes aldri tiden hadde gått saktere. Han hadde tenkt å gå ned på kjøkkenet og eventuelt hente mer vann, finne flere håndklær eller gjøre noe annet som kunne være til hjelp, men Jofrid slapp han ikke fra seg.
– E treng hjelp, Trond, sa hun og strøk Maren over det kaldsvette ansiktet. – E treng deg her, for det her går reint for fort. E fatter ikkje ka som har fått det til å bråstarte på det her viset, og e liker det ikkje.
– Men det går no vel bra? Trond så usikkert på henne.
– Vi må no prøv å sørg for det, svarte Jofrid kort, – men slikt veit ein alder, Trond, det veit no du òg. Men Maren er Maren, la hun til. – Ho gjer seg ikke lettsolgt.
– Men ho er jo ikkje aldeles ung lenger, sa Trond. – Det har ho sagt heile tida, at ho er for gammel.
– Tullfere! fnøs Jofrid. – Ho er eit kjernesunt, sterkt kvinnfolk i sin beste alder. For gammel? For noko tullfere!
Tiden forsvant. I alle fall mistet Trond regningen med den. Han syntes aldri at han hadde opplevd en lengre natt. Han gjorde som Jofrid sa – holdt seg nær Maren, holdt om henne og snakket beroligende til henne. Forsøkte å gi henne styrke og mot – noe han fant vanskelig, for han var fullstendig vettskremt. Han tørket henne over ansiktet med en fuktig klut og strøk henne gjennom det svette håret. Hver gang hun ulte av smerte, tenkte han at nå orket han ikke mer.
Det var som om Jofrid leste tankene hans, for hun dyttet til ham – temmelig ublidt. – Ta deg sammen, mann! Det er ikkje du som føder!
Han slo hendene for ansiktet og knep øynene sammen da et uhyggelig langt og intenst smerteskrik ljomet gjennom soverommet. Det var som om han selv kjente Marens smerte og kamp, og han stønnet, han også, helt ubevisst.
Stillheten etterpå var nesten like øredøvende som skriket hadde vært. Trond fór sammen og så ned på Maren, livredd for at hun skulle være død. Men hun pustet og glippet mot ham med såre øyne. I det samme kom et nytt skrik – et spedt, iltert lite skrik fra et nyfødt menneskebarn som tydeligvis helst ville ha blitt værende i det varme, trygge mørket det kom fra.
Trond rettet seg opp, brått våken. Maren lå likblek og svett mot de store putene, men øynene hennes fulgte Jofrid som stelte med den vesle kroppen borte på kommoden, som var gjort om til stellebord for anledningen.
– Er det bra, Jofrid? Stemmen var til Maren var hes, nesten ugjenkjennelig, og leppene var tørre og sprukne.
– Ei fin og velskapt dråk, Maren, svarte Jofrid uten å snu seg. – E skal berre fli ho litt til, så skal du få ho.
Det burde ha utløst jubel og klappsalver, tenkte Trond fortumlet. De hadde fått en datter! Alt hadde gått bra! Han satte seg på sengekanten og holdt om Maren mens de gråt begge to, til tross for at begges øyne lyste av takknemlighet og lykke.
– Takk, Gud, hvisket Trond og strøk og strøk over kinnet hennes. – E trudd du skulla dø, Maren – og e trudd e kom til å dø, e òg.
Maren halvt lo, halvt gråt og klemte hånden hans. – Får e ho ikkje snart? spurte hun og heiste seg opp i sengen. Det var tydelig at hun syntes det tok lang tid før Jofrid kom med den nyfødte. Som fra ingensteds hogg plutselig en vill angst gjennom henne – uten mål og mening. Alt var jo bra!

Til toppen

Bøker i serien